Forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges.
Som tidligere elektrofagarbeider med prolaps, var det veldig lett for meg å leve meg inn i denne boka. Denne boka om en elektriker, Krister, på omskolering pga prolaps, med smerter. Smerter har jeg også massevis av, og det smerter litt å lese boka også. Den smerter fordi av og til tenkte jeg at stemma i boka i gitte situasjoner uten filter kunne vært meg selv. Det er bare ei stemme i denne boka. Ei stemme som passer utrolig godt til en slagen mann, med smerter, dårlig tid, og stor tro på seg selv. Boka følger Krister i alt han gjør, formidler tankene hans, bortforklaringene og raseriet hans. Ei tildels artig bok, med et sjarmerende rett på sak språk, uten fiksfakserier, som står veldig godt til hovedpersonenes lynne og språkføring. Kosa meg lenge med boka, men plutselig håpte jeg den var slutt, så da tok jeg en pause, og kosa meg videre. Grunnen til at jeg ble lei var nok at han måtte innom så mye, nesten alle livets faser og med en sånn karikert karakter ble det for meg for mye av det gode, så en innstramming hadde gjort seg.
Nå gleder jeg meg til å lese noveller, også om håndverkere. Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale skal være bra.