Bokelskere.no

Joyce Carol Oates er uovertruffen nå det gjelder å beskrive tristesse. I denne romanen fører hun oss tilbake til 1950- og 60-tallet, da raseskillet fortsatt satte sterkt preg på dagliglivet, også i stater der det offisielt var avskaffet. I småbyen Hammond i staten New York bor hvite Iris og svarte Jinx, som ifølge konvensjonene ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Likevel trekkes Iris mot Jinx, og ved en tilfeldighet gjør de to seg skyldige i et drap. Det blir aldri oppklart, og de blir aldri mistenkt, men begge skal preges av dette for resten av livet, et skyld- og skambasert "avstands-fellesskap" som ingen av dem greier å bryte ut av.

Vi følger dem vekselvis fram til tidlig 60-tall og blir vitne til hvordan de ødelegger seg selv. Jinx dropper ut av skolen, der han var en av klassens beste og dessuten den mest toneangivende på basketballaget. Han får jobb ved et samlebånd og mister etter hvert det håpet han hadde om ei bedre framtid. Iris lukker seg inne i et skall og jobber hardt for å komme seg opp og fram. Det greier hun også tilsynelatende - ved slutten av boka er hun i ferd med å gifte seg med en framgangsrik akademiker. Likevel er det håpløsheten som gjennomsyrer beretningen om henne også.

Miljøskildringene understreker stemningen: Gjennomført dunkelt, grått og trist - og uhellsvarslende. Man kan se for seg stedene der hovedpersonene ferdes, leilighetene som Iris' familie flytter til etter hvert som økonomien forverrer seg, mørke gater med støv og søppel, overgrodde bakgårdshager; man lukter råttent løv og vasser i søle. Til og med omgivelsene rundt Iris på hennes veg oppover i samfunnet blir deprimerende, enda så storslagne de er.

Det virker kanskje som om romanen er dørgende kjedelig. Det er den ikke, tvert imot. Det er spennende å følge Iris og Jinx gjennom ungdommen på veg mot moden alder. Et stort galleri av bipersoner har også betydning for utviklingen deres - fram til den dagen da de skjønner at ingen ting betyr noe lenger. Definitivt ikke ei bok å bli glad av, men iblant blir man trollbundet av de mørke sidene av menneskelivet. I alle fall ble jeg det denne gangen.

Hvorfor har jeg ikke oppdaget denne forfatteren før!
Tusen takk for din meget gode omtale (som jeg leste på nytt nå, når jeg er nesten ferdig med boken og skulle gjerne ha gitt den en stjerne til). Du treffer så presist, jeg har intet å tilføye. Det eneste må være å berømme omslaget, som fanger stemningen.
Dette er nettopp den typen bøker jeg verdsetter. Vi kommer inn i personenes indre, tar del i deres liv, uten at alt nødvendigvis sies direkte. Jeg mener at du, og andre, har anbefalt Oates også i andre sammenhenger.

Så er spørsmålet, hvilken skal bli min neste Joyce Carol Oates?

Anbefaler Svart vann. En liten stor bok!

Hei Mona og tusen takk for anbefalingen. «Svart vann» er nå lest. Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat hvorfor, men denne grep meg ikke på samme måte som de andre jeg har lest av Oates («Fordi det er bittert, og fordi det er mitt hjerte» og «Karthago»). Hendelsen er rystende og godt skrevet. Likevel kjenner jeg meg ikke trukket inn i disse menneskenes liv på samme måte som i de to andre.

Om boken ikke nådde helt til topps hos meg, gir jeg terningkast 5 og anbefaler den videre. Et interessant forfatterskap å følge.

Hei Lillevi. For meg ble de andre du nevner for lange og omstendelige. Jeg liker ofte korte, kompakte, handlingsmettede bøker. Så er vi forskjellige. Uansett hyggelig å høre dine betraktninger, og at du fulgte opp anbefalingen min.

Jeg leste «Mitt liv som rotte» av henne i fjor sommer, og likte den godt. Har hatt «Blond» på lese-lista mi ganske lenge, men den blir stadig forskjøvet av andre bøker. Den er en roman om livet til Marilyn Monroe, men jeg har egentlig litt blandede følelser overfor romaner om historiske personer fordi det er lett å oppfatte den som en biografi. At boka er på nærmere 800 siden har nok også bidratt til at den har havnet bakover i køen. Haralds anbefaling under her av «Kartago» høres i grunnen mer fristende ut, så jeg tror jeg setter opp den på lista i stedet :-)

Velkommen etter! Oates skriver svært godt, mener jeg, både romaner og noveller. Akkurat nå leser jeg The Assignation (1988) som består av ekstremt korte fortellinger, som likevel går rett hjem. Mange av bøkene hennes er oversatt til norsk, blant annet Kartago (2014) som jeg har omtalt tidligere og kan sterkt anbefale.

Som for deg, var det en novelle som fikk meg til å lese Oates. Jeg har flere novellesamlinger på hytta (kjekt for korte opphold) og leste Hvor skal du hen? Hvor har du vært? i Amerika forteller 2. Disse knapt tyve sidene ga meg gysninger. For en evne til å bygge opp et komplett og rystende drama på få sider.

Vet du om The Assignasjon er oversatt til norsk?
Da prøver jeg å få tak i Kartago. Tusen takk for ditt svar og dine anbefalinger.

Dessverre, The Assignation er såvidt jeg vet ikke oversatt til norsk ennå.

Denne har jeg hatt på ønskelisten en stund. Takk for en god og inspirerende (tross alt) omtale.