Sex i tide og utide

*Anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad

Maria Børja utfordrer kulturelle tabuer når hun vier hele sin debutbok til fortellinger om kvinners seksualitet og begjær. Og her snakker vi ikke om erotikk, sensualitet og følelser, men om rett fram og direkte beskrivelser av samleier i alle mulige stillinger og situasjoner, om onanering og kjønnsorganers størrelser og fasonger. Dette er ikke hverdagskost, eller kanskje nettopp det, høyst hverdagslig, men likevel nokså sjelden å se som hovedtematikken hos kvinnelige forfattere – debutanter inkludert. Hun skal ha ros for sitt mot og sin vilje til å sette kvinnelig seksualitet i sentrum, men novellene til Børja mangler ennå mye på å være god litteratur, for det holder ikke med en vågal synsvinkel når man skal skrive skjønnlitteratur. Jeg ser at hun vil vise fram ulike former for seksualitet og begjær, men kan ikke helt se hvorfor hun vil det. Karakterene er som tomme figurer og fortellingene som sexen settes inn i er bleke og utydelige. Børjas noveller mangler med andre ord både innhold og språk, mange av dem fremstår som rotete og ukonsentrerte, uferdige. En god novelle krever en streng komposisjon for å fungere, Børjas tekster spriker i alle retninger. Å lese om andre menneskers seksualitet kan være både pirrende og interessant, og selvfølgelig kan en tekst være både skjønnlitterær og pornografisk, men «Voksenting» er dessverre ingen av delene. Den er i grunnen mer som blotting, helt ufarlig, men likevel, i all sin intimitet, litt ubehagelig anmassende.

Dette er en av de korteste bokanmeldelsene jeg har lest. Når formatet er så trangt er det merkelig av anmelderen å bruke så mye plass på ubegrunnet dom. Det er helt ok at Sigrun Hodne ikke liker boken, og ikke forstår prosjektet. Men: det er umulig å si at Maria Børja ikke har godt språk, at det ikke er rytmisk og bevisst komponert.

Jeg ser gjerne at Sigrun Hodne utdyper sine nå litt tomme argument, kom med eksempler da - hvor halter språket? Hvordan er novellen dårlig strukturert? jeg er klar over at tabloidavisen ikke tillater lange refleksjoner, men domsfellelse med så lite begrunnelse som dette, blir rett og slett noe platt.

Synes Sigrun Hodne bør vise seg som en litt bedre leser her i dette forum hvor plassen tillater det, og ikke bare nøye seg med slakteraktige domsavsigelser på tyve linjer, det lyser lite av litteraturvitenskap.