Uri ryster i allefall meg som leser i sin siste roman. Boka er skrevet slik at jeg lurer på hvem av hovedpersonene jeg skal gi min sympati til. Jeg vet det ikke ennå, men det jeg vet etter å ha lest denne boka, er at en blir involvert og fasinert av disse to eldre menneskene som holder ut med hverandre, og det er særlig kona i romanen en får vite tankene til, så derfor tar det litt tid før en skjønner eller kan sette seg inn i hvordan mannen i romanen tenker rundt sitt eget liv. Uten å ville innrømme det helt for meg selv, blir jeg sittende å tenke på eget liv og hvordan jeg selv har skuffet, gledet, irritert meg over andre, sveket på ulike måter og hatt håp om bedre tider.
Å lese denne boka er som å være på teater. Det brukes enkle kulisser og et tidsspenn det er enkelt å følge. Minner og hendelser i livet til hovedpersonene forklarer de ulike reaksjonene i væremåte og relasjonen de to eldre menneskene har til hverandre.
Boka er god, den setter fingeren for meg på nesten en tabu, dette å snakke om at livet ikke ble som en hadde drømt om, en slags skuffelse over drømmer som brast og muligheter som det ikke ble noe av. Når boka er lest, føler jeg at det bare er å brette opp ermene, få orden på eget liv, for slik vil ingen ha det.
Viser 1 svar.
Jeg står som nr 2 i lånekøen på biblioteket. Det du skriver gjør at jeg gleder meg til å lese den. Selv om jeg aldri har fullført en bok av Uri før. Kanskje jeg låner den som e-bok.
Sist sett
