Den beste jeg har lest av Jussi og en av de beste i genren "krim" jeg har lest på veldig lenge.
Det som skiller denne, etter min mening, fra både Flaske post og "Fasan dreper(e)ne (!)" er tre forhold:
Store deler av Journal 64 kunne vært klassifisert som roman, - og det av høy klasse.
Historien, med svært få unntak, er meget troverdig. Tipper kjernen i den er hentet fra faktiske forhold.
Oversettelsen er klasser bedre enn de tidligere. (trass i at den samme oversetter, mr. Krogstad fikk litt "kritikk" av meg etter jobben med Flaskepost. Hastverk?)
Boka er selvfølgelig spennende så det holder, - det er vi jo vant til fra Jussi. Men her får vi i tillegg servert en meget gripende og troverdig historie om Nete Hermansen, som etter overgrep og aborter i ung alder havner på Sprogø hvor nye overgrep venter, både fra bestyrelsen og de innsatte. Det offentliges ubarmhjertighet overgås bare av legevitenskapens skråsikkerhet. Det hele er nesten ikke til å fatte.
Slikt kreerer sterke følelser, og hat, noe som blir bokas drivende kraft framover.
Det verste av det hele er at øya finnes. Det gjør også denne kvinneanstalten: "De farlige kvinders ø" . Opprettet i 1923 og i drift helt fram til 1961.-
Anstalten var opprettet for å beskytte samfundet mot:
"Kønslig ustyrlige og let aandsvage Kvinder, hvis Erotik frembyder en væsentlig Fare i det frie Samfund for Udbredelse af Kønssygdomme og for en Forøgelse af Samfundets aandelige Individer gennem Barnefødsler."
- Og jeg som trodde Danmark var et liberalt land.
Som krim må det jo krydres litt ekstra, så også her. Boka er ikke fri for det jeg oppfatter som overdrivelser. Likevel ikke mer enn at det får passere, men sekser'n glipper såvidt.
Sist sett
