Paradoksalt nok en nydelig skrevet kortroman om sammenbrudd i en "lys" familie, der særlig fortelleren, den elleveårige Ellen, reagerer sterkt på familiens problemer. Boka er på under hundre sider, men intenst og konsist skrevet i en bevisshetstrømstil. Som i Bostrøm Knausgårds forrige roman har hovedpersonen et sjeldent sterkt forhold til Gud. Det gir henne både følelse av makt og skyldfølelse. Når hun reagerer på farens død ved å slutte å snakke og skrive, bidrar det rimeligvis til å forsterke kommunikasjonsproblemene, men også til å styrke Ellens innsikt i morens og brorens situasjon. Anbefales!
Viser 1 svar.
Jeg er i hovedsak enig med deg - en meget god bok. LBK fører et vakkert, poetisk og billedskapende språk. (Jeg leste boken på originalspråket da en anmelder bemerket av noe av poesien i språket tapte seg i oversettelsen.) Boken nådde likevel ikke helt opp hos meg, røsket meg ikke i hjerterøttene, slik den tematisk skulle ha gjort. Nøler likevel ikke med å støtte din anbefaling.
Sist sett
