I følge flere omtaler på Goodreads er ikke hovedpersonen Eileen en karakter som vekker sympatien blant leserne. Snodig synes jeg for selv om hun opptrer usympatisk og er helt ute av kontakt med omverdnen, så lever hun i rimelig kaotiske omgivelser. Uten videre sammenligning hadde jeg Tillers "Skråninga" i bakhodet under lesingen.
Historien går ikke spesielt fort fremover, noe som forsåvidt er uproblematisk. Moshfegh tar seg god tid til å bygge opp karakteren Eileen. Etterhvert får også historien en overraskende peak, før den i mine øyne toner ut i ingenting.
Det er mye bra i denne boken. Jeg kommer nok ikke til å glemme hverken Eileen eller vendepunktet i boken, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at den ikke lever ut potensialet sitt.
Sist sett
