Jeg skulle ut på en lengere togreise og trengte en liten bok som var "leseverdig". I et bortgjemt hjørne i en av mine bokhyller fant jeg en liten "Lanternebok". Det var boka Torso av Solveig Christov, en bok på bare 137 sider ( jeg hater mursteiner). Solveig Christov var en norsk forfatter født i 1918 og død i 1984. Torso er hennes gjennombruddsroman og kom ut i 1952.
Boka er en visjonær allegori der leserne blir ledet inn i en symbolsk verden der undergangen er nær. Menneskene lever på en hylle med en avgrunn og et uoverstigelig fjell, et fjell som mange prøver å klatre over og finne en vei til de åpne slettene, men ikke klarer det, mange faller i avgrunnen. Angsten for utslettelse binder ikke menneskene sammen, men splitter dem i leirer som hater og bekjemper hverandre.
Boken kom ut få år etter andre verdenskrig og skyld og skam fremdeles var et tema og med den kalde krigen som truet med en total utslettelse.
Boken er kanskje litt fremmed for oss i dag, men den ga meg innsikt i samfunn som er delt inn i leirer som bekjemper hverandre. Det er svikere og overløpere, familier som blir splittet, de som ikke har noe håp og de som ser mulighetene.
Jeg legger ut en del sitater fra boken som sier en god del.
Det er ikke bare dagens bøker som har mye å gi, det er mange eldre bøker det er verdt å tørke støvet av og som har noe å gi oss i dag. Torso er en slik bok som kanskje blir mer og mer aktuell.
Det burde ikke være vanskelig å få tak i boka ( min utgave utgitt i 1970). Les selv.
Sist sett
