For mye av det gode.
Gir meg likevel lyst til å utforske mer av Fjells forfatterskap.
En spesiell sak
I en eldgammel Cadillac blir bein fra en menneskehånd tilfeldigvis funnet, og det betyr en ny sak for Anton Brekke. Han blir nødt til å reise til Las Vegas av alle steder for å løse saken og det blir alt annet enn enkelt. Kommer han til å klare å løse saken eller er det allerede for sent? Og kriposetterforskeren får mye å streve med. For er det så lurt å sende nettopp ham til Las Vegas siden han har slitt med gambling før? Ikke bare bærer han press på å finne løsningen på en gammel mordsak, men han må også hamle med sine indre demoner ...
Lykkejegeren er en bok som allerede har fått mye ros fra alle kanter (og så kommer jeg, gledesdreperen ...), og jeg skjønner godt hvorfor. Dette er en hardbarket krim med fullpakket action, inneholder stor thrillerfaktor, og har flust av interessante karakterer. Så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne boka har blitt så populær, men det kan også bli vel mye av alt. Det blir litt "over the top". Det er ikke noe galt i det, men det kan faktisk hende at for mye action også kan føles noe drepende. Det kan bli for mye av det gode. Da blir det fort for mye av alt. Det er ikke noe galt med mye action, men mangelen av undertoner blir da stor, og det merkes godt.
Persongalleriet er sterkere enn selve plottet. Det er mange spennende karakterer man vil bli bedre kjent med. Liker den interne beskrivelsen forfatteren har på enkelte og dem seg imellom. Her er det både humor, action og interessante relasjoner. Det er lett å se karakterene for seg. De blir nærmest levende.
Godt bakgrunnsarbeid
Jeg har bare lest en bok av Fjell tidligere og det var Rovdyret som jeg leste i 2014. Husker at jeg ikke likte den altfor godt. Selv om jeg ikke har lest andre bøker i denne serien og ikke lest serien fra start i kronologisk rekkefølge, så føler jeg at det ikke gjør noe. Så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene og man får god bakgrunnshistorie av hovedkarakterene, så synes jeg det går helt fint. Man blir ikke forvirret og det dukker opp en ny sak i hver bok, så føler ikke at jeg misser noe ved å ikke lese bøkene i Anton Brekke serien i kronologisk rekkefølge. Jeg blir godt kjent med både Anton og medarbeiderne hans og Antons private liv. Man får et godt inntrykk av hva slags type han er og dem han tilbringer tiden med. Jeg liker også krimbøker med parallelle historier, også der fortid møter nåtid og det gjør også Fjell på en fin måte. Det er oversiktelig og overgangene gir en fin flyt. Man blir ikke lost underveis.
Det er så mangt man kan si om Lykkejegeren, men det er vanskelig å skrive om oppfølgere uten å røpe noe, noe jeg helst vil unngå. Dermed ønsker jeg å holde oppfølgere så vage som mulig. Man vil jo ikke ta gleden fra andre som ennå ikke har lest boka, men det jeg vil si er at til tross for at jeg ikke ble helt forelsket i Lykkejegeren så er det en god og verdig oppfølger i Anton Brekke serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av Fjell. Han er god på karakterbeskrivelser og intern humor.
Lykkejegeren er femte bok i Anton Brekke serien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
