"Og Alma tenkte hun skulle brodere en parmiddag så umulig og klaustrofobisk som hun opplevde dem. (...) Lage et bilde så han forsto at sånn han mente menneskene skulle være sammen, kunne ikke Alma være sammen med andre, at formene hans ikke passet for alle, at formene kunne gjøre vold framfor å virke samlende." (s.80)
Dette er den første romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth, har tidligere bare lest "Jørgen + Anne = sant" og husker den som en av mine favoritter som barn, og jeg hadde ganske høye forventninger til denne boka. Og den skuffet absolutt ikke!
Hjorth skriver utrolig bra, og på underkant av 200 sider tar hun opp utrolig mange viktige temaer på en veldig enkel og fin måte, som får deg til å stoppe opp og tenke.
Handlingen er enkel og troverdig. Jeg både hatet og elsket hovedpersonen, Alma.
Alt i alt er dette en veldig god bok som det er verdt å sette av noen dager på å lese. Og jeg personlig kommer til å fortsette å lese Vigdis Hjorth, for jeg ble virkelig helt betatt av språket hennes!
Sist sett
