Bokelskere.no

Denne provoserende og engasjerende framstillingen av menneskets utvikling bygger på nyere forskning om vår fjerne fortid før homo sapiens ble jordbrukere og bymennesker. Men boka farges i høy grad av forfatternes egne vurderinger. Han reiser spørsmål om ikke vår felles historie utgjør vel så mange tilbakeskritt som steg framover. For Harari synes steinalderen å være et absolutt høydepunkt. Han har et syn på religion og beslektede områder, som menneskerettigheter og jus, som nok vil overraske noen lesere. I det hele tatt har Harari såpass mange sterke oppfatninger, at det er en lettelse når han i enkelte tilfeller skriver at han ikke vet svaret på sentrale historiske spørsmål..

Syns egentlig det han skrev om dette, ga mening. Selv er jeg ikke religiøs og forstår ikke menneskets hang til det religiøse. Det gir liksom ikke evolusjonært mening å for eksempel være villig til å ofre seg selv (eller barna, som i tidigere tiders religioner) for en høyere makt. Syns han forklarer godt hvordan religiøsiteten nok har utvikla seg som et "biprodukt" av evnen til å tenke abstrakt og å se på seg selv som en del av enhet - og at dette har vært menneskets store fordel. Ved å i det hele tatt se på oss selv som én art i stedet for mange løsrevne grupper, ved å tenke i nasjoner, folkegrupper osv., har vi klart å skape et fellesskap med fremmede som gjør at vi lever i så store grupper at vi overlever og trives. Religion kan også være noe som samler folk i et samfunn, og skaper en sosial orden som gjør samfunnet mindre kaotisk (dette har div. herskere skjønt opp gjennom årene, og har derfor vært opptatt av å fremme religion for å sikre egen makt og det sosiale hierarkiet. Gjøres jo fremdeles i f. eks. Iran eller Saudi-Arabia).

Han er ikke den eneste som er inne på dette, Richard Dawkins f. eks. er inne på mye av det samme i sin "The God Delusion", men Dawkins ser nok mer på enkeltmennesket (hvorfor individet er religiøst) heller enn hvorfor grupper / samfunn blir det. Han heller også mot at religiøsiten har oppstått pga. andre utviklingstrekk som er positive for individet, i tillegg til selvsagt at det bidrar til å minske dødsangst og dermed gjør folk i stand til å kunne leve uten å tenke så mye på døden.

Det interessante her, er at selv om Harari tydelig ikke er religiøs / mener det religiøse verdensbildet er en fiksjon, skriver han veldig mye om religionen som lim i samfunnet. Betyr det at jo færre som blir religiøse, jo større er sjansen for at samfunnet kollapser? Ellers er det jo stort sett ganske fundamentalistiske religiøse som hevder dette. Men han antyder jo at ting som menneskerettighetene og lovverk osv. tar religionens plass / fyller samme funksjon, med etiske leveregler, en ramme rundt livene og samfunnene våre, osv.

Dette Harari sier om selskaper, har jeg egentlig aldri tenkt på før, selv om han har helt rett: økonomi / pengers og varers verdi, selskaper osv., alt dette er sosiale konstruksjoner. I dystopiske historier er disse tingene alltid verdiløse, man må i stedet handle direkte med varer folk trenger i hverdagen, fordi konstruksjonen har falt sammen når samfunnets sosiale orden og styring har falt sammen. Slik sett har disse tingene egentlig ingen reell, materiell verdi, kun en verdi vi tillegger dem (dette er jo hele grunnlaget for finansnæringa, i grunn).

En så grundig og tankevekkende kommentar kan jeg bare bukke og takke for. Så kraftig som Harari argumenterer, kan man jo lett komme til å tro at han har funnet på alt selv. Men han har faktisk belegg fra andre historikere for det (meste?) han skriver.

Når det gjelder matproduksjon, mener også den berømte franske historikeren Jean Braudel at bøndene tapte på omleggingen til omfattende kornproduksjon på 1500- og 1600-tallet, men herskerne, f.eks. her i Toscana hvor jeg er nå, insisterte på det.

Tilsvarende ser det ut i land hvor sekulariseringen har kommet langt, fødes betydelig færre barn. I noen grad kompenseres nedgangen med gode økonomiske støtteordninger som i Norge, men der står også religiøsiteten sterkere enn i nabolandene Sverige og Danmark.

Har sekulariseringa sammenheng med færre barn? Kanskje, i den forstand at religiøse grupperinger i større grad har vært mot prevensjon, osv. Men ellers har det vel mest å gjøre med at karriere og "selvrealisering" får stadig større plass i samfunnene våre, og da havner barn lengre ned på prioriteringslista. For ikke å nevne at når kvinnene også for fullt er i arbeid, blir det å få barn nedprioritert og mer upraktisk. Jeg er ingen ekspert på dette, er bare usikker på om det er sekulariseringa som er årsaken her. Som du sier, kompenseres det til en viss grad av gode velferdsordninger som barnehage, foreldrepermisjon osv. som gjør de økonomiske ulempene ved å ha barn mindre. Uansett en interessant debatt.

Å ta sin egen medisin?
Hvis det noengang kan være nyttig, har Hararikiri formanende ord til oss,
og seg selv
i her omstridte verk:

“In the past, censorship worked by blocking the flow of information.
In the 21st century, censorship works by flooding people
with irrelevant information.
People just don't know what to pay attention to,
and they often spend their time investigating and debating side issues.”

Viktig nok iakttagelse, om vi helt klarer den selvkritikken.
Skjemaet kan påkostes en moderat utvidelse,

idet 'censorship' leses rimelig synonymt med 'logikkdefekt tankekontroll',
blir dette sitatet selvkritisk,
dermed over gjennomsnittlig overbevisende av skribenten.

Han kritiseres typisk for å lesse på oss intrikat spekulasjon i lange slanger,
der den ene overraskende hypotesen hviler vakkert på alle de andre.

Så lykkes det å servere dette som 'vitenskapelig gjennombrudd',
i intimt samvirke med vel folkelige lettvintist-journalister
sultne på kjapp karriere.
Det blir jo frydefull vitenskap av sånt.

Skjemaet kan følges opp med mer spesifikk kritikk,
og det er allerede gjort i en fullt synlig utstrekning
som kanskje til og med trenger seg inn på dette forumet en dag..