«En tredveårig hvit kvinne fra Rhodesia kom til London i 1949 og utga sin første roman, Det synger i gresset, som var refusert på flere afrikanske forlag.
Kvinnen het Doris Lessing, hun var født i Persia, men faren, en engelsk bankfunksjonær, ville leve et liv nærmere naturen og ble farmer i Rhodesia.
Doris Lessing har altså inngående kjennskap til det emnet som ble begynnelsen på hennes forfatterskap: De hvite bøndenes skjebne i Afrika, undertrykkelsen av de svarte, motsetningen mellom svart og hvit.
Denne første romanen hennes fikk en strengt realistisk form, men i et intervju mange år senere sier hun at hun efter hvert oppdaget hvordan også realisme har en dobbelt bunn. Det tilsynelatende virkelighetsnære kan ha symbolsk betydning. Spenningen mellom den hvite, golde Mary og den truende, meget levende svarte tjeneren hennes er kanhende noe mer enn spenningen mellom sort og hvit. Det kan også være spenningen mellom det goldt bevisste og det skapende, frodige, ubevisste i menneskesinnet.
Lessing fikk suksess med debutromanen. Den engelske litteraturhistorikeren Walter Allen kalte den «en av de beste ‘første romanene’ i vår tid». Boken ble oversatt til norsk alt året etter.»
Sitatet over er fra etterordet i eksemplaret jeg har lest og lånt av biblioteket. 189 sider.
Jeg er etter hvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker, noen av dem er rett og slett gått ut på dato synes jeg. Men romanen Det synger i gresset skuffet ikke, tvert om. Jeg synes den har noe tidløst over seg.
«Lenge før mordet stilte dem i en særklasse, snakket folk om Turners på den harde, likeglade måten en gjerne bruker når det gjelder outsidere og forbrytere. Turners var dårlig likt, enda bare noen få av naboene hadde truffet dem eller sett dem. Hva var det ved dem folk ikke likte? Det var simpelthen det at de «holdt seg for seg sjøl». De kom aldri på tilstelningene eller dansemoroene eller gymkhana'ne. Det var vel noe de skammet seg over, tenkte folk flest. Det var ikke riktig av dem å isolere seg på den måten, det var en fornærmelse mot de andre i distriktet. Hadde de kanskje noe å være så hovne for? Tenk Turners! Slik som de hadde det! Huset deres var jo ikke stort mer enn en kasse - ja, det kunne gå an som en overgang, men Turners hadde jo slått seg til der for godt! Selv enkelte av de innfødte (men gudskjelov ikke mange) hadde like bra hus. Og så dårlig inntrykk som det gjorde på de innfødte at hvite folk bodde på det viset!»
Det er Mary Turner som er funnet drept. Den en svarte tjeneren, Moses, har tilstått drapet. Det var arbeiderne til ektemannen Dick Turner som varslet naboen Charlie Slatter om at Mary var funnet drept på verandaen.
«Jo mer en tenker på saken, jo underligere blir den. Ikke selve mordet, men folks reaksjon. De syntes synd på Dick Turner og var samtidig forbitret på Mary, som om hun var et ekkelt og urent menneske, som simpelthen fortjente å bli myrdet. Men de spurte aldri om noe.
De må for eksempel ha lurt på hvem «var spesielle korrespondent » var. Det måtte være en i distriktet som hadde sendt nyheten til avisen, for den var ikke avfattet på vanlig avisspråk. Men hvem? Marston, agronomen, forlot distriktet straks etter mordet. Denham, politiinspektøren, kunne ha skrevet rent privat til avisen, men det var lite sannsynlig. Gjensto bare Charlie Slatter som visste mer om Turners enn noen annen, og som var hos dem den dagen mordet fant sted. Det var han som praktisk talt ledet hele saken. Selv politiinspektøren bøyde seg for ham. Og det syntes alle var rett og riktig. For hvem angikk det, om ikke de hvite farmerne, at et fjollet fruentimmer lot seg myrde av en innfødt, av grunner som folk nok kunne ha sine tanker om, men aldri i livet ville snakke høyt om? Alt sto jo på spill, deres utkomme, deres familier, selve deres tilværelse.
Men for en utenforstående ser det underlig ut at Slatter fikk lov til å ta hand om saken og bestemme alt, uten at noen blandet seg i det.»
Romanen er ingen kriminalhistorie. Men sakte men sikkert får vi vite Mary Turners vei til undergangen. I det ligger en spenning. Hun som etter å ha vokst opp i fattigdom klarer å få seg en tilværelse der hun trives i jobben på kontor i byen. Men de vennene hun har skal vise seg å være de som med sitt snakk som hun overhører får henne til å tvile på at det livet hun har er verdt å leve. Hun velger å gifte seg med Dick og flytte ut i huset med bølgeblikktaket. I den dirrende heten. Dick som ikke trives med et liv i byen. Som ikke har noen fremdrift. Jobber og jobber på den lille farmen uten noe annet resultat enn fattigdom og gjeld. Charlie Slatter går og sikler på jordbrukslandet Dick har. Mary som lar sin frustrasjon gå ut over tjenerne. Og når Dick blir syk er det arbeiderne som får unngjelde.
Jeg synes romanen rommer mer enn den hvite rase mot den svarte, og ondskapen i den. Hvorfor velger enkelte mennesker et liv som går rett mot undergangen. Særlig Mary som hadde karet seg ut av barndommens fattigdom, hvordan kan hun la ondsinnet sladder ødelegge et liv der hun hun nyter en velregulert tilværelse. Vel er det for noen et tomt liv hun levde. Men det livet hun gikk inn i ble noe mye verre. Tosomheten som ekteparet lever under.
Det synger i gresset var en intens roman og til tider krevende. En roman som jeg vil huske fremover.
Om hvordan romanen ble til skriver hun i selvbiografien Skyggevandring:
«Jeg sa opp sekretærjobben i advokatfirma i i Salisbury og sa jeg skulle skrive en roman, siden jeg på et eller annet tidspunkt måtte slutte å snakke om det og gjøre det. Dessuten hadde jeg innsett at de ideelle betingelsene - ensomhet, tid, frihet fra bekymringer - aldri ville inntreffe. Hva skulle jeg skrive? Jeg hadde mange ideer til en bok. Det som interesserer meg nå, er hvordan jeg satt og gikk rundt og rundt i rommet og falt i staver - en helt nødvendig prosess - og tok tiden til hjelp, og alt dette av instinkt. Av de mange ideene skilte én seg ut . . . vokste seg sterkere . . . Jeg husket snakket på verandaene, opphavet til tusen mulige historier, jeg husket det lille avisutklippet jeg hadde gjemt på i alle disse årene. Og slik ble Det synger i gresset til. Debutromaner er som oftest selvbiografiske. Det synger i gresset var ikke det. Dick Turner, farmeren det gikk dårlig for, var en figur jeg hadde sett hele mitt liv. Bare et mindretall av de hvite farmerne lyktes; for de fleste gikk det dårlig. Noen strevde videre, og mislyktes, i årevis. Noen hatet landet. Noen elsket det, som Dick Turner. Noen var idealistiske - som min far, som hvis han hadde vært farmer nå, ville ha foraktet kunstgjødsel, plantevernmidler, avlinger som utarmer jorden, og ville ha vernet om fugler og dyr. Mary Turner tok jeg fra en kvinne jeg hadde kjent i mange år, en av jentene på Sportsklubben. Når vi dro ut i bushen på piknik, eller bare for å være i bushen, sitte i den, puste den inn - mange hvite i byen gjorde dette, som om byen bare var en sørgelig nødvendighet, mens det var i bushen de hørte hjemme – pleide denne kvinnen, som forble en jente til hun var godt over førti, en god kamerat, alle menns snille søster, å sitte på en stor sten, med føttene trukket opp fra bakken, sitte med armene stramt rundt knærne og myse over dem for å se om en maur eller en kameleon eller en bille krøp opp på buksene hennes. Hvis hun var så redd for bushen, hvorfor ble hun da med på disse piknikene? Det var fordi hun var en god kamerat og alltid gjorde det andre gjorde og ville ha henne til å gjøre. Hun var et utpreget bymenneske, fortrolig med gater, pene, temmede hager . . . Jeg så på henne og lurte på hva i all verden hun ville gjøre hvis hun ved et skjebnens lune skulle havne på en farm, ikke en av de nye, store, velstående farmene, men en farm som kjempet for å overleve, som farmer jeg hadde sett, og jeg gikk gjennom navnene på de fattige farmerne i hodet, og så de grunne murstensverandaene, bølgeblikktakene som utvidet seg og trakk seg sammen i varmen og kulden, støvet, sikadenes skingrende sang . . . og plutselig hadde jeg det, jeg hadde henne, jeg hadde Mary Turner, kvinnen som avskydde bushen og de innfødte, og som hatet alle naturlige prosesser, hatet sex, likte å være ren og velstelt, alltid i nystrøket kjole, med et bånd i småpikehåret til selskaps.»
Sist sett
