Bokelskere.no

Da prøver jeg meg med et innlegg som er ment for diskusjon. Og i det følgende så er det sikkert overlappinger mellom de forslagene jeg kommer med. Kom gjerne med innspill til hvordan du opplever romanen.

NB: Jeg er kommet til side 117. - Herved er du advart/orientert mht hvorvidt du vil lese videre.

Observasjon: hovedpersonen virker ensom selv om dette ikke utgjør et tydelig poengtert tema (i alle fall ikke frem til side 116 der jeg nå befinner meg). Hvorvidt ensomhet er et hovedtema gjennom hele romanen gjenstår å se.

Hypotese*:hovedpersonens ensomhet fremtrer ikke som ensomhet (da har jeg allerede antatt at fortelleren og/eller leseren opplever hovedpersonen som ensom)
.Forslag*:

a) han er for oppglødd over sine personlige interesser for virkelig å ta innover seg at han er en outcast. Han føler at han har kunnskap og talent for å forstå tankegangen til hjernen bak OASIS

b) han bryr seg ikke om at han er en nerd fordi han føler at han ikke har andre muligheter i det virkelige (dystopiske) samfunnet (det virker som om svært mange i dette samfunnet uansett er kvasinerder eller nerder – jf «gunters»). Studiene og/eller jobben hans anser han å være det og arbeide med og utforske spillet/jakten.

c) han har ingenting å tape da hverken hjemmefronten eller det virkelige liv har noe særlig å by på. Han kaster seg ut i spillet og lar det være en slags redningsbøye der virkelighetsflukten inn i den virtuelle virkeligheten blir så virkelig at den blir plaster på såret for smerten av den virkelige verdenen.

Hva sier så du?

På meg virker det som om han er smertelig klar over sin ensomhet, sin mangel på nettverk og sosiale evner i det virkelige liv, og har resignert i forhold til dette. Dette kommer veldig tydelig frem litt senere i boka, når han planlegger alternativet hvis alt går til helvete i OASIS.

Ja, han er nok svært klar over sin personlige situasjon. Han virker å være en intelligent og i alle fall litt reflektert ung fyr. Men uten et liv i den vanlige verden - har han egentlig resignert? Er det ikke sånn at han har funnet en mye bedre verden? Bruker mulighetene han har? Men er det egentlig en bedre verden selv om han blir så engasjert i den?...
Jeg er bare på side 120 og prøver å lese mer i kveld (leste 100 sider i en fei i vinterferien, men har ikke klart å finne leseroen denne uken).

Akkurat i det partiet i boken fikk jeg følelsen over at han hadde resignert over sin situasjon i virkeligheten, at han ikke anså seg for å ha et levelig liv utenfor OASIS. Om verdenen er bedre....Det virker som den har noen gode løsninger, for eksempel at man kan få virtuell undervisning. Samtidig kan det se ut til det hele har kommet ut av kontroll; samfunnet i den virkelige verden lider under fattigdom, sult og undertrykkelse, avmakt. OASIS har blitt en avhengighet.

Enig i at den virtuelle undervisningen virker som en god løsning sett i lys av det samfunnet de lever i. Ang resignasjon, muligheter, virkelighetsflukt osv: Jeg mener det sto noe tidlig i romanen om at siden oljereservene var borte, så var det full energikrise. Jeg stusset straks over det og tenkte:
Hvorfor i all verden har de ikke videreutviklet alternative energikilder? Jeg synes kanskje det ikke var helt troverdig.

Nå fant jeg det: på side 58-59 (i Kindle-utgaven) står det:
"The ongoing energy crisis contributed greatly to the OASIS's runaway popularity. The skyrocketing cost of oil made airline and automobile travel too expensive for the average citizen, and the OASIS became the only getaway most people could afford. As the era of cheap, abundant energy drew to a close, poverty and unrest began to spread like a virus. Every day more and more people had reasom to seek solace inside Halliday and Morrow's virtuel utopia."

Ja, solcellepanel nevnes jo i boka, men ser ikke ut som dette heller er et alternativ for de som er på bunnen av samfunnet. De sover ute, varmer seg på bål i tønner, og stiller seg i kø på en eller annen offentlig OASIS kafé. Et sorgens kapittel.
Jeg synes det er skremmende hvor urealistisk og samtidig virkelighetsnær den er. Vi ser jo også at vi er på vei inni tidenes oljekrise, og har vel egentlig ikke et fullgodt alternativ i en global målestokk?

Nå må jeg svare meg selv på den observasjonen jeg skrev langt oppe i kommentaren:
Slik omstendighetene til hovedpersonen fortelles tidlig i romanen går det neppe an å anta at han ikke er ensom. Men jeg fastholder at det gjenstår å se om ensomhet er et tema gjennom hele romanen. - I så måte kan det tematiseres: hva slags type ensomhet?
Hovedpersonen opplever fellesskapet/fiendskapet i den virtuelle verdenen som særdeles viktig. Et stykke ut i romanen ser det ut til at han knytter bånd til mer enn én annen avatar/virtuell person/spiller.
Jeg synes på en måte at ensomheten begynner å bli folksom ettersom hovedpersonen møter motstand (ikke bare fra spillet selv, men også fra andre spillere). Han bygger seg inn i et sammensatt univers og konstruerer seg selv, gjennom problemløsning. Han er spiller/avatar/hovedperson/helt i en virkelighet som stammer fra møtet med en annens (Halliday's) konstruerte/virtuelle virkelighet. I møtet med andre spillere oppstår ytterligere (virtuelle) erfaringer som påvirker hovedpersonens oppfatning av seg selv og andre. Han opplever positiv feedback og ser ut til å vokse personlig (i det virkelige liv, ikke bare det virtuelle) på utfordringene hittil.

Jeg liker denne romanen! :-)

Jeg tror han er ensom, men selv om han påpeker selv at det er patetisk (mitt ord) å bare ha venner som han aldri har møtt i det virkelige livet, så tror jeg at OASIS har blitt en så stor og realistisk del av livet at han også føler at det er greit at det er sånn. Han er sikkert mest sitt autentiske selv i OASIS når han slipper å forholde seg til kroppsspråk, grimaser, reaksjoner etc. Da har han mer kontroll på hvem han fremstår som.

Synes diskusjonene mellom Art3mis og Wade som omhandler om de egentlig kjenner hverandre eller ikke, er interessante. Art3mis har et poeng i at hun kun viser det hun vil vise, men jeg tror Wade har rett i at i bunn og grunn så er det den ekte personen som fremstår. Men igjen, Art3mis har rett i at det er deler av en ekte person, ikke nødvendigvis hele. Nå kjenner jeg at jeg kan lulle meg inn i noe kompliserte greier om at hvem kjenner egentlig noen andre fult og helt osv, men det skal jeg ikke gjøre. :)

Enig, ikke mulig å anta at hovedpersonen ikke er ensom i det virkelige liv, uten hverken familie eller venner. Men siden de aller fleste lever livet sitt i en virtuell boble, er vel relasjonene inne i OASIS på mange måter viktigere enn de utenfor. Og en potensiell kilde til gode vennskap i det virkelige liv etterhvert håper jeg.

Liker boken godt så langt jeg også. Spennende handling, gode karakter, ja rett og slett en veldig underholdende bok. Jeg er kommet til kapittel 0016, og må ta en pause for å ikke rase gjennom boken kjenner jeg. OASIS, for et spill, jeg vil spille! Appellerer så absolutt til nerden i meg.

Jeg klarte ikke å holde igjen, og leste den ferdig for et par dager siden. Vurderer å lese den om igjen!

He-he, har veldig lyst til å være i OASIS jeg også - appellerer til nerden i meg, ja :-) Den virtuelle verdenen bir hyper-reell; det virtuelle universet overgår alt den (gamle) virkeligheten kan tilby. Hmmm-- den vanlige virkeligheten blir liksom døll og veldig passé i forhold til mulighetene i OASIS! :-)