Greece calling! Jeg skal til Korfu om en drøy uke, og som seg hør og bør liker jeg å lese litteratur fra steder jeg reiser til. Jeg sto og bladde i denne boka på butikken nylig, siden jeg visste den var fra Hellas. Og så oppdaget jeg at den til og med var fra Korfu! Må lese, tenkte jeg, og lånte den på biblioteket. Jeg er glad for at jeg lånte den, for dette er ikke en bok jeg hadde ønsket å bruke penger på.
Historien er ganske forutsigbar. Det ligger i kortene at det blir skjær i sjøen i forhold til Daphnes bryllup med amerikanske Stephen på barndomsøya Erikousa i Hellas, der bestemoren, hennes yia-yia bor. Hun treffer en gresk mann på øya, Yianni, som har et meget godt forhold til hennes bestemor. Hun liker ham ikke med det samme, men vi aner at dette endrer seg, og det gjør det. Daphne jobber og bor i New York og er en driftig karierrekvinne med ansvar for lille Evie. Hennes Yia-Yia har blitt veldig gammel, og har i mange år hatt en nådegave med å kunne lytte til sypressenens hvisken, hun får svar og beskjeder gjennom å lytte til den. Hun kan også spå i kaffegrut, og kan alle historiene i gresk mytologi. Vi får fortalt flere spennende myter om Arakne, Ariadne, Persepone, Hades med mer. Øydamene forteller myter til lille Evie så øynene blir store og våte.
Men altså; en helt grei bok, som har sin styrke i gode miljøskildringer, særlig om mat, dufter, mytologi. (mye mat her, les gjerne Beathes blogginnlegg hvor hun har lett opp og linket til matoppskrifter) Stemningen er gresk, og det var det jeg ville ha. Det er også fint å lese når de er på Korfu og vandrer i gatene. Hvordan folket på øya lever og hvor viktig samhold og tradisjoner er for dem, er også interessant og godt beskrevet, men forsåvidt ikke noe nytt. Kontrasten mellom de amerikanske og greske øyverdiene kommer godt frem, men virker kanskje noe stereotype? Det som også er interessant er en historie om øyfolket som gjemte unna jøder for nazistene under 2.verdenskrig, da dette er bygd på en sann historie som forfatteren har ønsket å formidle videre, siden den er lite kjent.
Alt i alt, en ujevn, men grei bok. Jeg delvis kjedet meg og delvis lot meg fange. Språket er tidvis vel mye forklarende og pratsomt. Slutten likte jeg ikke spesielt godt, noe jeg leser at også flere har reagert på. Sånn vil vi ikke at feelgoodromaner skal slutte, altså. Men kanskje er det tenkt en oppfølger?