Bokelskere.no

Jo, så klart - at hovedpersonen er en "helt"/en person publikum er ment å fatte sympati for, det har nok vært hovedregelen så lenge mennesker har fortalt historier. "Nattsvermeren" og "Hannibal" var jeg for pysete til å se, så jeg kan ikke sette meg inn i hvor lett/vanskelig det var å heie på H. Lecter... Så derfor tilbake til det mer generelle: vi elitister/litterære snobber vil jo gjerne ha hovedpersoner som er sammensatte, som har nyanser - sjablonmessige, endimensjonale helter pleier vi ikke omfavne. Helter som er BARE gode, vakre, snille og smarte til enhver tid og i enhver situasjon - de kaller på gjespet, hånlatteren eller irritasjonen. Ikke sant? Det samme gjelder vel for slemmingene: opphavsmannen (forfatteren, cineasten, etc.) bør helst så i alle fall et snev av tvil i oss om det virkelig ER reinspikka ondskap vi står overfor. Ellers blir slemmingen kanskje ikke så spennende?

Jeg pleier å dele mine favorittbøker og filmer i (grovt sett) to kategorier; heltehistorier og bøker som utforsker det mørke. Heltehistoriebøker har vanligvis en protagonist som er god, eller har en karakterark hvor han går gjennom en prøvelse og kommer ut på den andre siden som en forandret og god person (jeg vil plassere antihelten i denne kategorien også, så lenge han/hun lever i et univers der motstanderne er enda sjoflere enn ham/henne). Så er det bøker som utforsker mørkere sider ved karakteren eller starter reisen fra den andre enden.

Jeg kan ikke huske å noen gang ha inntatt et nøytralt standpunkt i forhold til karakterenes handlinger, selv om jeg liker å lese om skurker. Det tror jeg gjelder for de fleste av oss (også elitister). Jeg vil gjerne at den utro skal bli avslørt, at et medlem av Stark-familien skal sitte på jerntronen og at Clarice Starling skal spore opp Hannibal. Samtidig synes jeg jo at det er spennende å lese om intelligente mordere, femme fatale og lurendreiere. Men jeg tror ikke jeg aktivt kunne heiet på dem.

Den todelingen din fikk meg til å reflektere over om ikke flertallet av oss "må" ha kontraster for å gidde å forholde oss til en historie? Det gode "trenger" vel det onde/mørke for ikke å bli fullstendig uinteressant - i fiksjonen, mener jeg. (Og hvordan vet du at noe/noen er god(t), med mindre du har et forhold til motstykket?) Uansett tror jeg som deg at det er vanskelig (umulig?) å innta et nøytralt standpunkt til de fiktive personenes opptreden eller tankesett. Med mindre man begynner å grunne over hva det egentlig innebærer å være likegyldig...

Må vi? Jeg er ærlig talt ikke sikker. Det jeg ikke kan unnvære i både bok og film er konflikt, ganske enkelt noen som vil ha noe og noen eller noe som står i veien. Om personen er god eller ikke er kanskje ikke så interessant som at karakterarken til protagonisten og antagonisten, helst at de blir kjørt gjennom kverna og får sin moral og karakterstyrke utfordret og kommer ut på den andre siden som en forandret person.