Bokelskere.no

Ridderkorset er bok nummer sju i serien om lensmann Ole Vik i den fiktive småbyen Fjellberghavn. Da lensmannen fortsatt er sykemeldt etter en bilulykke er det hans høyre hånd på lensmannskontoret, Cecilie Hopen, som spiller hovedrollen denne gangen.

I løpet av noen få timer, og innenfor en relativt liten radius får hun tre lik å hanskes med. En liten gutt blir funnet på en fjelltopp, en vekter blir skutt under et ran og en naken kvinne blir funnet i fjæresteinene. Hopens samboer som er daglig leder i vekterfirmaet som ble ranet blir raskt mistenkt og påtalt for ranet, og hun må sette alle krefter inn på å renvaske sin kjære. Samtidig dukker det opp trusler mot statsministeren i forbindelse med en potensielt pikant farskapssak.

Første halvdel av denne romanen likte jeg svært godt. Jæger sin skrivestil er fengende og dramatisk med fine beskrivelser av situasjoner og natur. Jeg liker også godt den lett tilbakelente småbyhumoren som ligger og lurer mellom linjene; det kan minne litt om stilen i britiske krimserier som "Midsomer Murders". Karakterene er kanskje ikke de mest tredimensjonale og livaktige, men de har sin funksjon i plottet. I dette formatet er de for det meste tilstrekkelige.

Handlingen er kløktig konstruert i den første halvdelen, det er svært mange tråder og personer å holde orden på - noe også etterforskerene beklager seg over. Politiarbeidet er skildret på en troverdig måte for en som ikke har særlig innsikt i hva som egentlig foregår på et lensmannskontor.

Å ha en del av plottet basert på virkelighetens Jens Stoltenberg er ikke et grep jeg syns var særlig vellykket. Han spiller liten rolle i plottet, og er uansett redusert til en pappfigur. Hvilken som helst person med tilsvarende politisk ståsted kunne ha erstattet statsministeren uten at det hadde påvirket historien i særlig grad. Ser man dette i lys av hendelsene på Utøya i 2011 er det kanskje mer forståelig at forfatteren har brukt dette grepet, men det gjør det ikke mer vellykket etter mitt syn.

Andre halvdel av romanen faller dessverre noe sammen for min del. Trådene blir samlet alt for tidlig, og den store "overraskelsen" mot slutten er lett å forutse hvis man har lest noen kriminalromaner fra før. I tillegg syns jeg at en del karakterer utviklet seg i feil retning og ble mer klisjeaktige.

Jeg har registrert at forholdet mellom Cecilie Hopen og Bernhard Ro blir kritisert i enkelte omtaler av boken. Etter mitt syn er det såpass overfladisk beskrevet at er det egentlig ikke mye å kritisere, siden vi ikke kommer under huden på noen av dem i den sammenhengen.

Alt i alt var dette grei underholdning som jeg leste raskt. Jeg syns at Cecilie Hopen er en ganske god romanheltinne, til tross for at hun til tider kan framstå som et lytefritt glansbilde. Det er synd at den mesterlige oppbyggingen og forvirringen i den første halvdelen mister trykket og flater veldig ut etterhvert, og at det ikke er noen overraskelser igjen til det som skulle vært klimakset.

Stort sett enig - men uenig at å blande inn Jens Stoltenberg i plottet var et godt grep....