Glassklokken har en av de beste førstelinjene jeg har lest: "Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg visste ikke hva jeg gjorde i New York." På noen få ord etableres sted, tid (Julius og Ethel Rosenberg ble henrettet av amerikanske myndigheter i juni 1953 for spionasje), ensomhet, uro og død. Det mest fascinerende med Glassklokken er hvordan romanen gradvis mørkner. I begynnelsen lo jeg med Esther og hennes småkyniske betraktninger, men de blir mindre vittige etter hvert. Esther ser forbi det sosiale spillet, og verden mister gradvis mening.
Glassklokken er ikke bare en roman bare om depresjon og død. Den er vel så mye en klokkeklar protest mot kvinners underlegenhet i samfunnet, lagt til en underlig, lummer sommer midt i husmødrenes store tiår, 1950-tallet. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
