Noe av det beste med å lese er å bli overrasket.
Denne boken hadde jeg lagt i "gi bort" haugen. Ulest. I natt, da jeg ikke fikk sove, tenkte jeg at denne boka kunne være sovemedisin. Sjelden har jeg tatt så feil om en roman.
Tre timer senere var boka lest og jeg hadde vært i en verden jeg hverken har opplevd eller lest om tidligere. Jeg var i Virginia på begynnelsen av 1930- tallet. Der var jeg med på fødsler, følte på fordommer og rasekonflikter samt kjente både ung og moden kjærlighet.
Som enslig ubemidlet jordmor har Patience lav status i et mannsdominert samfunn. Hun har et godt hjerte og ønsker å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Ofte får/tar hun ikke betalt for jobben hun gjør. Hun savner sin nylig avdøde læremester og venn Mrs. Kelly. Sorgen vekker tidligere savn og hun kjenner seg ensom på sitt nye bosted.
Patience utvikler seg gjennom historien. Hun bærer med seg en mørk fortid og dype hemmeligheter som vanskeliggjør hverdagslivet. Ved å bruke minnene som hjelpemiddel foretar hun en slags indre dannelsesreise. Hun forandrer seg fra å være i en isolerende sorg til å være åpen for menneskene rundt seg. Nye overraskende vennskap formes.
Harman prøver også å formidle både raseskillekonflikten og historien om den amerikanske arbeiderbevegelsens oppstart. Det ble for mye, for opp ramsende og påtatt. For meg falt de delene av historien ikke heldig ut. Jeg fant ikke tilhørighet til resten av innholdet
At jeg skulle kose meg med en historie med morkaker, navlestrenger og amming hadde jeg aldri trodd. Kjærlighetshistorier og historisk fiksjon er de sjangrene jeg ikke leser. Jordmoren fra Hope River er fortalt med varme og vennlighet. Romanen handler om sorg, savn og overlevelse. Og om å slippe taket for å kunne gå videre. Boka vekker emosjonene. Uten at det blir for klissete.
Sist sett
