I går kveld leste jeg den ferdige boka. Og jeg ble også der veldig berørt. Aina Basso skrev en sterk roman, Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark for få år siden. Finne ly har romanifolket som tema. Det virker som historikeren Basso har et spesielt hjerte for de som ble utsatt for overgrep og ondskap av folk og myndigheter i vårt land. Å skriver romaner om tematikken levendegjør historisk kunnskap som kan nå ut til mange flere en de som leser historisk sakprosa.
I Finne Ly møter vi Hanna av taterslekt som rømmer fra tukthuset hvor også hennes mor sitter. Hanna finner veien til en gård med to voksne sønner og deres far; gamlingen, hvor hun får jobbe. Vi følger Hanna i hennes dager der og hvordan hun etterhvert blir en kjær del av familien, men også en kilde til konflikt mellom brødrene. Harald får seg jobb og blir mye borte, mens Johannes , Hanna og gamlingen er på gården. Johannes er av mildere sort enn den harde og barske Harald, og sliter med undertrykt sjalusi og ulmende mørke som til tider blir ganske svart. Hanna blir på en måte veldig glad i alle tre. Men en dag stå tiggere på døra, og da starter dramaet for alvor.
Skiftet av synsvinkel mellom to fortellerstemmer; Johannes og Hanna i jeg-form, forvirret meg noe i starten, da det ikke var naturlige tydelige skifter, men etterhvert som jeg ble mer kjent med dem skjønte jeg det raskere. Uansett var dette en bok jeg forsøkte å lese sakte. Både fordi språket til Basso, som er poetisk og vakkert innbyr til det, med nydelige naturskildringer, men også fordi det var mye "tenkeluft" mellom de korte kapitlene.
Finne Ly er også en bok jeg anbefaler varmt. Den er lest på en kveld, hvis du vil. Tematikken er også høyaktuell i dag med stadige debatter om romfolket, tigging, og hvordan vi bør, skal og virkelig behandler dem.
Sist sett
