Bokelskere.no

Kan dette være den første bok jeg leste seriøst i "voksen" alder? I min fars serie fra Gyldendal utgitt i 1937, som jeg arvet, var den med blant mange andre "godbiter" dette forlaget hadde valgt seg ut til en abonnement -serie av klassikere den gang.
Jeg tenkte nok ikke over det da, men siden har jeg tatt inn over meg at dette regnes til verdens, kanskje første "moderne" roman, slik vi kjenner denne form for litteratur. Boken kom første gang ut i Spania så tidlig som i 1605, nemlig.
Den er selve begrepet på en forfatters muligheter til å drive sitt spill med leseren, satiren er nok merkbar og svært iøyenfallende helt fra starten. Og selv om vi aldri skal føres bak lyset , sånn sett , forføres våre følelser til engasjement for hovedpersonen , som vi nærmest fra første setning vet er utilregnelig. Dog harmløs nok til at vi må synes synd i ham. Han har forlest seg på ridderromaner som var ettertraktet på den tid i den grad at han blir det selv (i eget hode, vel å merke) og har med seg -som seg hør og bør- en væpner, Sancho Panza. Denne ser klart, fra første stund at fienden de slåss mot egentlig er vindmøller, og ikke uten grunn avstedkommer det at Don Quijote blir til "ridderen av den bedrøvelige skikkelse". Men, det må jo i sannhetens navn bemerkes at til å begynne med lar Sancho seg villig til å lokke med i sin herres vidløftige planer , kanskje fordi formålet med dem er at Væpneren skal bli guvernør over sin egen øy. Kan man si at disse forleder hverandre? For i bokens del II er Sanchos fantasi stigende, mens ridderen selv er vaklende i troen.
Merkelig, hvordan en bok så mange år etter ikke bare går an å lese, men man kan heller ikke komme bort fra dens store underholdningsverdi ført i pennen til en som virkelig mestrer dette på en strålende måte. dette er en av de bøker kjeg har lest flere ganger, og den blir-om mulig- bare bedre for hver gang.
Jeg tror svært mange har hørt om boken, om den bedrøvelige skikkelse og det å slåss mot vindmøller er blitt et verbalt begrep.
Ta den frem og les den (nok en gang?).

For noen små år siden var jeg med på felleslesingen av boka Don Quijote. Veldig givende og morsomt å lese den sammen med andre bokelskere.

Hei, Karin! Jeg er sikker på at det var. Disse felleslesingene har jeg av en eller annen grunn ikke fått med meg. Denne måtte det virkelig vært -ikke minst; morsomt å lese sammen med andre. I lang tid som "medlem" her, var jeg kun med ved å legge inn sitater av bøker, og å gi en omtale.Gikk en tid før jeg "kom meg inn" på diskusjon-siden(e). benytter anledningen til å ønske deg en fortsatt God Jul , for ikke å si romjul.

Artig å høre, Rolf! hvordan du kom til boka. Jeg ser for meg at denne du nevner hører til serien med nokså små, blåfargede bøker med svart- og gullstripet rygg. Disse har jeg et par av selv, arvet av en gammeltante. Min egen vei inn i "det seriøse" som "voksen" var en trio, nemlig Faust, Sult og ikke minst Don Quijote. Quijote er det morsomste jeg har lest, jeg vet ikke hva som kommer nært, Rabelais er en kandidat.

Hei, Eirik! Merkelig hvordan bøker kommer på en måte likt til flere. La oss ta Sult. Det var den første bok min far ba meg lese, han mente jeg burde gå over i voksen litteratur da jeg var 11 år.Det var ikke mer enn 10 år etter krigens slutt, og slik han hatet Hamsun og hans forræderi, er det i grunnen rart han valgte denne. Men, han var ivrig i synet på at man måtte skille et verk, fra mannen bak verket. Så det kan være noe sånt. Han døde da jeg var meget ung, jeg arvet bøkene hans og der var mange av disse "subskripsjonseriene både fra Gyldendal, Aschehoug( med flere). Så jeg mener å huske at den første bok jeg selv valgte, aner ikke om det var helt vilkårlig, var Don Quijote. Jeg synes det var en gjennomført morsom , satirisk bok da og jeg mener det samme nå. Så dett er en "evig" klassiker for meg. Og" morsom" er absolutt dekkende nok. Greit du (og andre) gir slike tilbakemeldinger, for nå ble Rabelais plutselig noe jeg må se å ta tak i. (Faust har jeg lest, men noe senere og minst to ganger. Serien du nevner er nok den samme for den kom ut i flere opplag, fargen var først brun, så blå. Og hadde, som du sier svart/gullstripet rygg. Flott gjort av deg dette, jeg ønsker deg en videre god "romjul".