Jeg har hatt en aldri så liten krimtørke de siste månedene, men nå er høsten her, mørk og kald, og jeg fikk lyst å trekke frem en krimbok igjen. Jeg har fortsatt noen uleste i hylla, men en mindre nå som jeg har lest Frode Eie Larsens fjerde krimroman om etterforsker Eddi Stubb og datavenninna Jessica og journalisten Oscar. Du skal lide er tittelen, og den er hakket strammere enn forgjengeren Jordtårer. Spennende er den også, en skikkelig lettlest sidevender.
Du skal lide holdt meg fast til siste side, avbrutt av en natts søvn og en dag på jobb. Jeg synes boka var spennende og lettlest med god språklig flyt. Den har et godt driv fra første stund, sidene flyr unna. Humoren ligger under, og karakterene vi ble kjent med i tidligere bøker er fortsatt med, som krimforfatter og tidligere politimann Jørgen Holst fra Larvik. (et hint til en annen kjent vestfoldforfatter)
En ny karakter dukker opp, som jeg dro på smilebåndet av. Også han forfatter; Hermann Druph, bitter og klagende over den elendige litteraturen som dagens bestselgerforfattere skviser ut av seg. Jeg synes jeg har sett typen før, jeg får mine assosiasjoner kan du si. Druph bruker å skrive i avisene, blant annet Aftenposten. Her er noe kollegaene og leserne får gjennomgå:
I en kynisk veden, hvor den enkeltes preferanser blir diktert av noen få og mektige konstellasjoner, fremstår sluttbrukeren som en hjernedød sau, utelukkende opptatt av å følge flokken.
…Du kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, og finne stabel på stabel med bøker fra andre forfattere som Tanber Thyve, enkel og banal litteratur som aldri burde vært utgitt.
…
Til sammenligning har min siste bok; Smertefull, høstet strålende kritikker, men forbigås av alle. Hvor er logikken? Hvor er rettferdigheten? (s.84)
Jeg synes det er morsomt når forfatteren trekker frem aktuelle meningsdebatter fra litteraturens verden, det gir boka til en litt annerledes krim, med små brodd, dog med humoristisk snert.
Skal jeg trekke frem noe på minussiden, så gjelder det karakterbildet av drapsmannen. Han tegnes litt tynt. Skisser og tilbakeblikk fra en traumatisk barndom følger handlingen. Vi aner før vi vet at det har en klar sammenheng. Likevel blir drapsmannen for karikert, eller for pappfiguraktig i nåtiden, som en spillfigur. Jeg savner mer psykologisk kjøtt på ham. Det virker så lett å drepe. Man kapper et hode her, skyter noen som er i veien der. Pytt sann, et mord til eller flere, hva gjør vel det.Har han ingen anger eller kvaler overhodet? Jeg tenker at han hadde vært mer troverdig hvis man hadde ant noe mer i denne skakkjørte kroppen enn ren handling og drepelyst. Selv om han er traumatisert og følelsesmessig ødelagt kan han vel ha noen kvaler?
Bortsett fra innvendingen, synes jeg dette er veldig god underholdning totalt sett. Kurven er bare stigende hos forfatter Frode Eie Larsen, og jeg venter spent på neste bok.
Du kan lese mer i bloggomtalen min HER
Sist sett
