Omslaget er vakkert med det svarte mot det dempede turkise og en enkelt kråke med et sørgebånd i nebbet. Om bare historien hadde holdt det omslaget lovet.
Romanen har en fin historie og et vakkert språk. Men jeg ble lovet en spøkelseshistorie på omslaget og historien er hverken spennende eller skremmende. Så min skuffelse ødela for en ellers god roman og preget min leseopplevelse.
Diane Setterfields forrige bok, hennes debut - Den trettende fortellingen (2006)- var en gotisk spenningshistorie som jeg frydet meg over. At Setterfield skrev så vakkert om litteraturens magi er noe av det jeg husker best fra den boken. Også derfor er jeg skuffet over Bellman & Blacks stillestående fabel. Jeg klarte ikke helt å engasjere meg i hverken handling eller personer under lesingen.
Boken er en karakterstudie over livet til William Blake fra han som tiåring dreper en kråke med sprettert til hans siste dager hvor minnene fra barndommen tar over tankene.
Jeg likte kapitlene om kråkene og hvordan kråkene nedstammer fra Hugin og Munin - Tanke og Minne. Det er mange interessante tanker om tid og minne i historien. Og om glemsel og isolasjon som middel for å overleve, for å ikke måtte reflektere over ens egen dødelighet når alle rundt en dør. Historien fikk meg til å tenke på Scrooge og En julefortelling av Dickens.
Alt i alt er Bellman & Black en god roman om en manns liv. Om en mann som er hjemsøkt, men ikke av spøkelser
Sist sett
