Bokelskere.no

Da jeg fant denne boka i bokhandelen nylig, bare måtte jeg ha den! Helt siden jeg for noen år siden var i Madrid og så Picassos berømte maleri Guernica, har historien om den baskiske byen og for så vidt også maleriet fascinert meg.

I boka får vi innblikk i livet i Guernica både før, under og etter den tragiske hendelsen i 1937 hvor hele byen ble bombet sønder og sammen. Sentralt i fortellingen står Justo og brødrene hans, samt kvinnen Justo senere bestemte seg for å tilbringe sitt liv med, Mariangeles. De to får datteren Miren, som senere gifter seg med Miguel.

Livet i Guernica er fylt av harmoni og en slags lykke, selv om det i årene før og under den spanske borgerkrigen var knapphet på det meste. Folk hjalp hverandre når det trengtes, og det var et solid samhold mellom folk selv om de ikke var i slekt med hverandre. Etter hvert tilspisset situasjonen seg imidlertid mellom baskerne og det spanske folk, og plutselig kunne folk bli angitt og forsvinne sporløst. Livet var likevel på et vis til til å holde ut. Helt til den meningsløse dagen den 26. april 1937 ... Franco ga da klarsignal om at tyskerne kunne øve seg på å bombe en baskisk by, og tilfeldighetene ville ha det til at dette ble Guernica ... Fra da av ble livet ikke det samme.

I blodbadet som fulgte, var det knapt noen som ikke ble berørt i form av voldsomme tap. Mange av ofrene var dessuten kvinner og barn fordi bombingen fant sted på markedsdagen. Opp fra folkedypet steg etter hvert et hat så sterkt at det vel knapt kan sies å være over selv den dag i dag.

I bakgrunnen følger vi også PIcasso og hans raseri over det som skjedde i Guernica. Dette inspirerte ham til å male lidelsene. Maleriet som han kalte Guernica, befant seg i mange år i utlandet, og Picasso lovet å gi det som en gave til Spania den dagen landet hadde innført demokrati. Etter Francos fall ble det også ført tilbake til Spania, og kan nå ses på museet Reina Sofia i Madrid.

Denne boka ga meg mye. Ikke bare ga den grusomhetene i Guernica et slags ansikt, selv om menneskene i historien for en stor del er oppdiktet, men boka er også nydelig skrevet. Det var rett og slett trist å vende om den siste siden. Forfatteren av boka har brukt mange år på å skrive den, og boka er en hyllest til det baskiske folk som forfatteren har et spesielt forhold til. Denne boka kan virkelig anbefales!

Kjenner meg litt tom etter å ha lese siste sida i Guernica. Forteljinga om livet til Justo og Mariangeles - til Miren og Miguel og vesle Catalina gjorde inntrykk. Tragedien i Guernica er nesten ikkje til å fatte - og sjølv om eg har lese om det i fleire historiebøker, så vert det så nært når det vert skildra gjennom personar.

Spesielt godt innhaldsmessig - og også språkleg - er kap om bombinga av byen.

"En eksplosjon kastet henne over ende. Hun løp igjen. Folk slo henne ned. Hun reiste seg, ble slått ned igjen. Hun kravlet videre under røyken som bredte seg. Byen stod i brann. I neste eksplosjon forsvant Alaia Aldecoa".

Også i dei siste kapitla var det høg spenningsfaktor - trur eg til tider heldt pusten... . Og det trass i at eg ikkje alltid heilt forstod kva dei ulike personane som dukka opp hadde med saka å gjere.(Forstod alt til slutt)

Viss eg skal drage fram nokre minus, så synest eg at innhaldet til tider vart vel springande - og at Boling her og der fletta inn vel mykje fakta i forteljinga. Nokre sekvensar der Picasso vart presentert, virka nesten forstyrrande på meg.

Men - boka gjorde inntrykk, og det at eg har sett "Guernica" i Madrid, forsterkar innhaldet!

Trur at eg landar på ein karkakter mellom fire og fem

Nå har jeg sett Picassos Guernica, en drøm jeg har hatt siden jeg for mange år siden leste Chaim Potoks Davitas harpe.
Det gjorde inntrykk. Å se denne fremstillingen av ren angst, ved hjelp av tilsynelatende enkle streker, var en rystende opplevelse. Og det mest grufulle - dette skjer igjen og igjen. Picassos bilde kan være hentet fra en hvilken som helst krig eller bombing.

Etter jeg kom hjem, leste jeg gjennom diskusjonen vi hadde her om Dave Bolings bok. Jeg var svært kritisk til språket, det står jeg ved. Men når det er sagt, må jeg vedgå at jeg var glad jeg hadde lest boken da jeg sto foran bildet. Å ha mer enn rent overflatisk innsikt i det som skjedde, ga en dypere forståelse for og flere dimensjon ved bildet. Jeg slutter meg derfor til anbefalingene fra deg, Rose-Marie og andre. (Selv om jeg fortsatt mener boken hadde stått jeg på at forfatteren hadde lagt mer arbeid i sitt språk.)

Så fint å høre om din opplevelse av dette maleriet! Du har helt sikkert rett når det gjelder språket i boka, selv om jeg må innrømme at jeg ble så oppslukt av historien at jeg ikke enset språklige blødmer i det hele tatt. ;-)

Jeg har forresten laget en liten artikkel om Guernika på bloggen min.

Tusen takk for din interessante artikkel og de fine bildene!
Du har en skattekiste av en blogg!

Det jeg glemte å nevne fra Reina Sofia, var Picassos skisser, veien frem til det endelige maleriet, Guernica. Virkelig interessant.

En annen ting, litt på siden (men det liker vi jo :-)), var selve museumsbygningen, Madrids tidligere sykehus. En staselig og stram bygning. Høyt under taket, imponerende bueganger og store vinduer ut mot den indre, grønne parken. Jeg så sykesøstrene for meg i flagrende gevanter! Men det er vel tvilsomt om pasientene ble trillet ut i buegangene for å nyte solen og utsikten...
Benytter anledningen til å slå et slag for Madrid for alle kunstelskere!

Se det - da var jeg ferdig. Innledningsvis er jeg litt enig med Lillevi når det gjelder språket. Jeg plages ikke av klisjeer dersom de ikke er altfor iøynefallende, men jeg syntes språket spesielt i første del av boka var oppstyltet, med dårlig sammenheng og med en del underlige uttrykksmåter og ordvalg som forstyrret meg en del. Jeg grep meg i å tenke at forfatteren har anstrengt seg til det ytterste for å vise hvor flink han er og hvor elegant han kan uttrykke seg:

Nesten i samme stund som hun kom over den andre nedkomsten, bar hun igjen på den neste.

...i et uavbrutt fedd av genetisk tråd som strakte seg lenger tilbake....

Men det var altså før jeg ble revet med av historien. Her er en nøye gjennomtenkt komposisjon der hovedpersoner og bipersoner alle har sin funksjon i fortellingen - etter hvert blir det klart at det er få overflødige biter i handlingsforløpet. Til og med Picasso-bitene føyer seg elegant inn.

Etter hvert som flere perifere bipersoner blir introdusert, begynner man jo å ane hvilken slutt forfatteren legger opp til, men det var på en måte "rettferdig" at ikke alt skulle ende helt svart.

Dette ble for meg ikke "en bok om bombingen av Guernica", men snarere en hverdagsskildring fra et turbulent område i Europa. Vi blir nærmere kjent med et knippe svært ulike mennesker, som alle opplevde hverdager som ble tunge å bære - men vi deltar også i gledene deres.

Avslutningsvis (jeg kan ikke dy meg): Jeg har alltid hatt stor respekt for oversetterparet Risvik, men i en tidligere oversettelse i år gjorde de etter min mening en "harelabb"-jobb. De er altså ikke ufeilbarlige. Kan de ha satt sitt eget preg på språket i denne boka? Innimellom, mens jeg stusset over ordvalg og språklige pussigheter, må jeg innrømme at jeg var inne på tanken!

Å nei, nå skjer det igjen! (som teskjekjerringa sa). At flere troverdige bokelskere kommenterer den samme boka og gir helt ulike vurderinger. Hvem skal jeg tro på? Det falt seg heldigvis slik at jeg var innom Notabene i dag, og der var boka på tilbudstorget. Fortsettelse følger smått om senn ...

Interessen ble i alle fall vekket, og ønskelisten min på capris.no blir stadig lengre og lengre. :)

Gleder meg til å høre dine synspunkter, Marit!
Om vi er enige eller uenige - det er alltid spennende å få en bok vurdert fra flere hold og med ulik konklusjon.

Hvis det blir mer diskusjon om denne bokas litterære kvaliteter, MÅ jeg lese den om igjen! ;-) Jeg tror at historien overskygget absolutt alt for meg, som normalt er veldig opptatt av språk og reagerer på overforbruk av klisjeer ...

he, he... venter i spenning :-)

Jeg synes Guernica varier mye.

Språket har jeg allerede nevnt. I lange partier er det oppstyltet og overlesset, fullt av klisjeer og adjektiver. I partier med mye dramatikk og handling er ikke disse svakehetene så påtrengende som i spesielt første del av boken. Det er mulig oversetterne må ta sin del av ansvaret her.
Flere av personene blir ikke troverdige for meg. Et bittelite eksempel fra slutten av boken. Annie blir presentert som "en forknytt ung dame", for i neste avsnitt å flørte freidig og muntert med en mann hun møter for første gang.
Til tider langdryg og forutsigbar.

Lesingen minnet meg om lesingen av Fatimas hånd av Falcones - så mye lidelse og grusomheter, og jeg forblir uberørt. Historien kommer ikke under huden på meg, og personens skjebne griper meg ikke.

Når dette er sagt, vil jeg understreke at temaet er viktig og interessant. Fint å få mer innsikt i det som skjedde. En historie vi bør kjenne til og ikke glemme. Derfor er boken verdt å lese!

Jeg kom i tanker om Joseph Conrads Mørkets hjerte, en bok som gir meg fysisk ubehag, nærmest fra første avsnitt. Og det blir verre for hver gang jeg leser den.
Sammenlikningen er kanskje "urettferdig"; Dave Boling er debutant. Jeg hadde likevel forventet mer av en bok om Tysklands sønderbombing av den lille baskiske byen Guernica.

boka er også nydelig skrevet.

Leste du den på originalspråket, Rose-Marie? Er det kanskje den norske oversettelsen det er noe i veien med (skjønt ekteparet Risvik er jo kjent for å være dyktige).
Jeg er ikke imponert over språket i Guernica, så mange klisjeer (mørke, mandelformete øyne, sukk), adjektiv på adjektiv, og oppstyltete setninger. Det er også noe med bildebruken. Barn som løper om kapp på brygga, løper ikke "spissrotgang" - å gå spissrotgang betyr noe ganske annet. Ikke kan man snakke om en manns "vordende barnebarn" heller; du kan være vordende mor eller brud, men ikke ha vordende barnebarn.
Jeg blir ofte irritert på meg selv som henger meg opp i slike ting. Språket er ikke dårlig hele veien, men sjenerende nok til at det ødelegger mye av opplevelsen for meg. Det flyter ikke, og griper meg ikke fast.

Bokens tema interesserer meg. Etter denne utblåsningen leser jeg ufortrødent videre. Er det verdt det?? Er på ca. side 160.

Hei Lillevi! Jeg lovte deg et svar etter å ha lest denne, og fant ut at ditt eget innlegg til Rose-Marie var svært sammenfallende med mitt inntrykk av boken. Språket gav meg dessverre mer distanse til innholdet enn det fortjente - sett med det grufulle lys det burde vært lest i. Boling skriver en kjærlighetshistorie - eller småslektssaga om du vil - der utslettingen av Guernica inngår som en del av historien, men uten at jeg ble revet hemningsløst med... Denne grusomme delen av vår europeiske historie fortjener større bokstaver! Da jeg la fra meg boken tenkte jeg at den hadde tjent på å ha en annen tittel - en som antydet en kjærlighetshistorie snarere enn en historisk roman - da hadde jeg kanskje vært mer ovebærende?

Hei igjen Liv og takk for synspunktene dine!
For meg hadde det ikke endret så mye om boken hadde hatt en annen tittel. (Da hadde jeg neppe lest den.) Jeg er enig med deg i at språket skaper distanse. For meg ødelegger et klisjefylt og oppstyltet språk en historie, nær sagt uansett hvor god den er. Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over dårlig språk.

Jeg har tenkt mye på Guernica etter at jeg så Picassos bilde i Madrid i høst. Da ble jeg grepet. Picasso forteller historien i all sin gru. Jeg er enig med deg i at denne delen av vår historie skulle ha vært fortalt på en mye bedre måte. Benytter igjen anledningen til å anbefale Chaim Potoks Davitas harpe. Da gråt jeg.

Takk for at du forteller dette! Slikt kan være veldig irriterende. Siden jeg er svært interessert i denne tematikken vil jeg prøve å skaffe meg boka på engelsk.

Takk skal du ha.
Se også det jeg skriver til Rose-Marie litt lenger nede - om Davitas Harpe. Har du lest den? Den kan jeg trygt anbefale, beslektet tema. Planlegger å lese den på nytt nå.

Jeg leste boka på norsk. Det er imidlertid mulig at historien overskygget det meste - og mens jeg leste syntes jeg at den var nydelig skrevet. Jeg skjønner hva du mener når du nevner eksemplene i ditt innlegg, men dette la jeg rett og slett ikke merke til selv. Jeg synes uansett at du bør lese boka ferdig! ;-) Historien er sterk og viktig.

Ja, jeg leser :-)
Mener at vi har snakket om den spanske borgerkrigen, Guernica (byen og bildet) og litteratur et annet sted også. I Davitas harpe av Chaim Potok opplever ungpiken Davita krigen i Europa fra den andre siden av Atlanterhavet. Dette var en bok som virkelig grep meg; jeg leste natten igjennom mens tårene rant.

I slutten av november skal jeg endelig få se Piccasos bilde i Madrid. Dette er bakgrunnen for min interesse for disse bøkene nå. Og - ja, temaet er viktig og aktuelt. Dessverre.

;-) Det hører til sjeldenhetene at jeg har kommet over litteratur som omhandler ødeleggelsen av Guernika i 1937, og i alle fall ikke noen som har vært så nærgående som i "Guernika". Akkurat nå holder jeg forresten på med Antony Beevors bok om borgerkrigen i Spania, og jeg må innrømme at alt som omhandler baskernes skjebne er ekstra interessant i mine ører. I sommer var mannen min og jeg innom Baskerland på en bilferie Spania rundt, og det var spennende! Vi var til og med innom Gernika og fikk se den spesielle utbrente eika - restene etter bombingen i 1937. Picassos bilde har også jeg sett i Madrid, og jeg har også en plakatkopi hengende i huset, i tillegg til kunst av et utsnitt av bildet. Så nei ... jeg er sikkert ikke helt objektiv når jeg leser en bok som "Guernika" og synes alt er fantastisk! ;-)

Åå, nå blei jeg misunnelig! Skal dit så fort jeg får penger og anledning selv. Men sikkert greit å lese litt mer om historien først, prøver å trøste meg med det i alle fall. ;)

Så heldig du er! Jeg vet at mange baskere ønsker bildet tilbake dit det hører hjemme (Euskadi), og det skjønner jeg godt. Bildet var jo i utlendighet under Franco, fordi Picasso ville det slik. Uansett må det være en opplevelse å se det store bildet i levende live.

Ja jeg vet.... Jeg gleder meg (gruer også på en måte).
Euskadi - hvor er det? I Baskerland?

Det er det baskiske navnet ja. Jeg heier litt på dem, fordi jeg har lest en del baskerhistorie i forbindelse med et eksamensessay jeg skrev. De har blitt behandlet ganske dårlig opp gjennom tidene. En av tingene som har blitt sterkt mistenkeliggjort og undertrykt er språket. Det var til tider forbudt å bruke språket, og jeg vet at voksenopplæringssteder der de lærer baskisk har hatt store problemer også de siste årene, usunn nasjonalisme må vite. Tenk at baskisk er et helt unikt språk som ikke er i slekt med noen andre språk i verden!

Ja, du har så rett denne boka kan virkelig anbefales. Det at forfatteren bruker mye tid på at leseren skal bli godt kjent med personene gjør at en får et nært forhold til de og for meg "løfter" det boka. Det at denne fortellingen er basert på virkelige hendelser gjør den til en sterk opplevelse. En kvalitetsbok.

Nå gleder jeg meg til å lese boka "Guernica" :-) Har kjøpt den og den ligger på vent. Vil lese den når jeg i mai skal tilbringe tre uker i Spania. :-)) Og Karin ser at boka Napoleon er kommet i heftet utgave nå. Den kjøper jeg neste gang jeg tar en tur i en bokhandel :-))