Bokelskere.no

Fjerne seil er en innsiktsfull og gripende roman fra seilskutetidens Vestfold, som undertittelen lyder. Vi følger «høy» og «lav» i et øysamfunn ytterst i Oslofjorden - fra 1872 og inn i det nye århundret. Fra seilskutenes tid til dampskipene og den nye hvalfangsten snur opp ned på alt.

Karin Bang skildrer sine personer med innlevelse, varme og respekt. Vi blir kjent med flere familier.Troverdige og levende mennesker som strever med sitt. Kvinnene har fremtredende roller, slik de har i samfunn der mennene tilbringer det meste av tiden på sjøen.

Agnethe Nikolaysen Vakersholmen vokser opp på ørlille Vakersholmen. Alene med den rastløse broren Nikolay og morfaren, som står henne så nær. Fattig på penger og materielle goder. Som gift kone flytter hun til naboøya Hudø. Jetta, Henrietta, Haug er eneste datter til seilskutereder Ola Haug på Tjøme, en rik og mektig patriark. Selv om de to kvinnene bare møtes få ganger, er deres liv på et vis vevd i hverandre. Gjennom Haug’enes makt og innflytelse i samfunnet, Agnethes selvstendighet og styrke – og kjærligheten til en mann.

Jeg vil også nevne Lauretta, så naiv og hjelpeløs og tilsynelatende uskikket for livet. Agnethe, Jetta og Lauretta, tre jenter som står til konfirmasjon sammen - og får så ulike skjebner.

Karin Bang har stor kunnskap om det daglige livet for mer enn hundre år siden - maten, husarbeidet, håndarbeidet – for ikke å snakke om klesvasken. Om hvor nært menneskene levde naturen og naturkreftene, og hvor prisgitt de var disse. Interessant og tankevekkende lesing - kunnskap vi trenger å bli minnet om.

Under lesingen kom jeg i tanker om Roy Jacobsens De usynlige, en nydelig bok fra et øysamfunn nordpå omtrent på samme tid. Karin Bang er en av de få (den eneste?) som forteller om slike samfunn i Østlandsområdet. En forfatter jeg ønsker flere fikk øynene opp for.

Fjerne seil kom første gang i 1962. Min utgave er fra 1976, stemningsfullt illustrert av Johan H. K. Kippenbroeck. Den får en sterk 5-er og mine varme anbefalinger.

Ubegripelig at jeg bare har lest spredte biter av lyrikken hennes - et pinlig hull i min dannelse. Her må det "tas grep"! Du har kanskje tips om hva jeg kan starte med - jeg har sjekket at mange av utgivelsene hennes er tilgjengelige hos antikvariater.

Og dette har du antakelig merket deg?

Karin Bang har en stor produksjon bak seg, og jeg må innrømme at jeg oppfatter kvaliteten i hennes forfatterskap som varierende. Når det er sagt - mye er godt!

I desember 2013, til hennes 85-årsdag, kom Familien på Gidske, Karins første roman på nærmere tredve år. Manus har ligget i en skuff i mange år, før det endelig og ved gode krefters hjelp, så dagens lys. En «gammeldags» roman jeg absolutt vil anbefale! Og skamfull må vedgå at jeg ikke har fått skrevet en omtale om.

Jeg anbefaler også Fjerne seil (selvfølgelig), Fugl Blå, En gammeldagsroman og Seilersberget. Jeg har lest de to Jutøy-bøkene: Havet ble blod og Jag etter vind med stor glede. Gode bøker, men med et ørlite forbehold. Treffer de mest oss har et forhold til den fiktive Jutøya (= Veierland)?

Antologien Har dukkene sjel er rørende og fornøyelig lesning.

Trilogien Arv og gjeld, som regnes som hennes hovedverk, har jeg til gode.

Som det kanskje har kommet frem, kjenner jeg Karin personlig. En god venn. En kunnskapsrik, humoristisk og skarp kvinne.