Av og til kan noe være for godt til å være sant ...
Moren til Amy er fra seg av sorg. I de ti siste årene har hun sørget over sin forsvunnede datter. Helt siden forsvinningen, har hun gått til klarsynte i håp om å finne ut hva som hendte med datteren hennes, eller et lite snev av håp om at de kanskje vet hvor liket av henne er hvis hun ble drept, slik at moren i det minste har en grav å gå til. Men det er lettere sagt enn gjort. Dette er hennes måte å sørge på. Når hun ikke er hos klarsynte, er hun hjemme og vasker huset. Vasker for å få tiden til å gå, og kanskje få blokkere tankene. Mannen hennes har gått fra henne og Beth er alene med sorgen. Men livet til Beth blir snudd på hodet når to personer dukker opp i livet hennes ...
Jeg har i mange år vært glad i psykologiske thrillere (selv om grøss er min favorittsjanger) ,men psykologiske thrillere er ikke så verst det heller, men det som irriterer meg eller rettere sagt gjør meg forbanna er at alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene til Gillian Flynn. Jeg har lest Gone girl (Flink pike) og Mørke rom av henne og syntes de var hverken nyskapende eller spennende. De var kjedelige. Så i mine øyne er bøkene hennes oppskrytt. Så det irriterer meg at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene hennes på nesten hvert bokomslag. Kan dere være så snill å slutte med det? Denne boka blir også sammenlignet med Før jeg sovner av S.J. Watson og det støtter jeg heller. Den boka leste jeg i 2012 og likte den bedre enn disse Gillian Flynn bøkene. Men nok om Gillian Flynn.
Det er mange psykologiske thriller forfattere der ute, og jeg hadde et håp om at R.S. Pateman var en av dem, men dessverre innfridde han ikke forventningene helt (ja, jeg vet man aldri skal ha for høye forventninger på forhånd ...), og han er heller ikke en av de verste. Han hadde et lovende konsept med boka Hva skjedde med Amy? og selv om begynnelsen var veldig spennende, falt resten av konseptet gjennom. I hvert fall for meg. Jeg ble ikke like engasjert videre i boka selv om jeg er klar over at "alt kan skje" i psykologiske thrillere og de klassiske spørsmålene dukker opp: "Hva skjedde egentlig?" "Og stoler vi på våre nærmeste?" Spørsmål som ofte blir stilt i denne sjangeren. "Og hva er sjansen for å finne den forsvunnede, død eller levende?". Bøker om folk som forsvinner er jo i grunnen spennende, og man vil så gjerne vite hva som har skjedd og hvorfor, men når skrivemåten og drivet i konseptet blir nærmest stillestående, blir det lett å kjede seg, i alle fall for denne leseren. Boka er slett ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg savnet mer spenning, personbeskrivelser og flere "gåter". Det føltes litt som om jeg ble servert med teskje og ingenting av det som skjedde i boka var overraskende.
Hva skjedde med Amy? hadde et bra grunnlag, men som dessverre førte til en skuffende retning og dermed falt interessent min litt etter litt. Den hadde noen spennende scener, men det gikk for lang tid før noe nytt skjedde. Hva skjedde med Amy? er en perfekt bok til påska enten om du skal være inne eller ute og vil kose deg med lett lektyre. Men for oss andre som vil ha en litt "avansert" psykologisk thriller, blir nok denne litt for lettvint.
Sist sett
