Where to begin... Altså, boka er nominert til Uprisen. Og jeg ser jo hvorfor den kan appellere til ungdom. Det er dramatikk. Det er store følelser. Det er knallsterke vennskap som tåler alt. Det kan være noe å drømme seg bort i for tenåringer som synes hverdagen blir for ordinær. Forfatteren har noe. Men så er det alt det andre, da...
Språket. Det er ubehjelpelig. Samme ord brukes tre, fire, fem ganger i løpet av ett avsnitt. Preposisjoner brukes feil. Tegnsettingen svikter. A- og en-endinger blandes. Ord forenkles (det heter ikke å få seg et "sosialliv", men et "sosialt liv"). Ordet "utrolig" er brukt opp. Det er ikke avsnitt ved hopp i tid, så leseren må ofte lese om igjen for å skjønne at nei, det er ikke meningen at vi skal tro det er sykehusganger på soverommet. Dette kunne et godt forlag ha hjulpet til med.
Troverdigheten. Femtenåringer bor ikke alene fordi foreldrene er på jobbseminar mer enn de er hjemme. De jobber heller ikke full tid ved siden av skolen for å få penger til mat. Det er ikke venner som sender femtenåringer til psykolog fordi foreldrene ikke er til stede. Det er i det hele tatt ikke en fungerende voksen i denne boka. Og noen ungdommer ønsker seg nok en sånn tilværelse, hvor de selv kan være uunnværlige for sine venner og ordne opp i all dramatikken. Men verden er ikke sånn. Ikke er det rektorer som personlig bestemmer om du kommer inn på skolen deres heller. Eksamensjuks politianmeldes ikke. En kan ikke betale for at etterforskning gjenopptas. Og en har ikke skolekjøkken på studiespesialisering. Dette kunne et god forlag ha hjulpet til med.
Personene. May Lenda skal være blid og klønete, står det i baksideteksten. Hun snubler nå og da. Og er stort sett deprimert. Det får så være. Alle de andre er superspesielle. Leah er 15, utrolig klok og jobber full tid på biblioteket (ved siden av skolen) og har Big Bang Theory-Raj-aktige problemer med å snakke med det annet kjønn. Vennene står for behandlingen. Tvillingbroren Lars er utrolig snill, tøff, pen og homofil (men det du ikke se på ham og han gjør ikke noe nummer av det. Likevel skal det være hans mest spesielle særtrekk). Han jobber nærmest full tid på kafe ved siden av skolen. Martin er utrolig flink til å spille gitar, får platekontrakt og forsvinner nærmest ut av historien. Daniel er utrolig sarkastisk, men utrolig snill mot lillebroren som har ADHD, men ikke får medisiner og sliter ut moren som har sorg og går på lykkepiller og hele familien hadde sikkert dødd om ikke Daniel tok ansvar. Nå er det jeg som begynner å bli sarkastisk, merker jeg. Og det er ikke snilt. Dessuten er kritikken mot karakterene her den samme jeg har mot Cecilia Samratin sine. Jeg mener likevel at dette er noe et godt forlag kunne hjulpet til med...
Så joda, jeg ser hvordan denne boka kan nå opp i målgruppa. Men jeg mener fortsatt ungdom fortjener engsjerende historier som også holder mål på andre områder. Som det språklige. Og i forhold til troverdighet. Marte Aune burde skrive mer, men hun burde få seg et forlag som gir mer motstand. Da kan det bli bra, da!
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
