Bokelskere.no

Wilma Lind er nyansatt leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Hun får en tøff start når hun kastet ut i etterforskningen av en serieovergriper som herjer i Oslos gater. Flere kvinner har blitt brutalt overfalt og voldtatt. Og når det dukker opp et kvinnelik bak en container på vestkanten, begynner det virkelig å haste.
Samtidig som Wilma febrilsk forsøker å ta serieovergriperen, utsettes hun for hersketeknikker, krav om innsparinger og steinalderledelse innad i politiet.

Hanne Kristin Rohde er et kjent ansikt for de fleste av oss. Hun er i permisjon fra stillingen sin som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt. Hun har vært ansiktet utad i media i flere kjente saker den siste tiden. Jeg klarer ikke annet enn å se for meg forfatteren selv, når jeg leser om Wilma (selv om Wilma utseendemessig blir beskrevet på en annen måte). Men det hersker ingen tvil om at Rohde skriver om egne erfaringer, spesielt den delen som foregår innenfor politiets fire vegger.

Og det er viktige ting hun setter fingeren på i denne boken; økonomiske innsparinger som går ut over politiets evne til å løse saker, en ledelse som motarbeider snarere enn hjelper sine ansatte og hersketeknikker og ønske om makt som gjør at de mister alt annet av syne.
Men en belysning av disse temaene hadde kanskje gjort seg bedre i en dokumentarbok? For som krim blir dette kjedelig.

For all del, boka er realistisk både når det gjelder det politiinterne og selve forbrytelsene – hvem andre kan vel beskrive dette bedre enn en kvinne som selv har jobbet i dette miljøet i mange år? Ingen kan ta henne for faktafeil – men som kriminallitteratur blir det dessverre litt for tamt. Det er flying fra møter opp og ned i etasjene, hvor Wilmas leder Tone for hver gang klarer å komme med sine forferdelig irriterende hersketeknikker – som provoserer leseren også, spesielt fordi jeg regner med at dette forekommer i virkeligheten også… Men ellers blir resten for lettvint, etterforskningen går sin skjeve og forutsigbare gang – både når det gjelder framdrift og gjerningsmann…

I rettferdigheten navn; boka tok seg litt opp fra ca halvveis og utover en stund – da ble det tildels veldig spennende idet de nærmer seg gjerningsmannen – men det faller litt sammen igjen på slutten – da det liksom bare plutselig er slutt.

Dette er en bok som føyer seg inn i rekken «kjente ansikter selger mange bøker» – det er ikke noen selvfølgelige (snarere tvert imot) at kjente mennesker KAN å skrive gode bøker… men de selger som hakka møkk, likevel…

Jeg er helt uenig med deg. Min opplevelse var at jeg trodde på plottet, persongalleriet og ikke minst metodene. Du syntes det er rart med flying til møter i boka. For meg er det noe som gjør boka troverdig. Hvis du aldri har møtt en "Tone" i ditt arbeidsliv, så skal du prise deg lykkelig.

Jeg fikk boka i bursdagsgave, og hadde ingen spesielle forventninger til den, annet enn troverdighet i forhold til det politifaglige. Jeg ble positivt overrasket og leser gjerne mer av Rohde.

Du tok deg ikke tid til å lese det jeg skrev, eller? Jeg trodde også på alt hun skrev, jeg poengterer at boka er veldig troverdig, at noe av grunnen til at Tone irriterte meg var nettopp at slike finnes i virkeligheten. Jeg vet at politifaget inneholder flying mellom møter "opp og ned etasjene" og at penger er en viktig faktor. Men det hadde gjort seg bedre i en dokumentarbok - som krim ble det i forhold til andre bøker jeg har lest (litteratur, fiksjon, oppfunnet) for tamt!

Jeg leste det du skrev, og oppfattet at du var veldig kritisk. Jeg var ikke enig, og kommenterte det. Ingenting å ta på vei for.

Etter å ha lest omtalen din tror jeg nok at jeg legger denne på vent....Har jo vært nysgjerrig på den, men boken fikk ganske lunken kritikk i media også. Venter til den kommer i billig pocketutgave, kan jo fungere som ferielektyre en eller annen gang. God helg.