Bokelskere.no

Dette er den første boken av Theorin som jeg har lest, og jeg har fått med meg at flere som har lest det meste av han har blitt skuffet over denne. Jeg likte den i grunnen ganske godt, jeg synes den var litt spesiell, med et tema som var litt uvant, for det finnes vel ikke så mange førskoler med tilknytning til psykiatriske kliknikker som har fast besøksordning for de innlagte og barna deres som går på førskolen?

Likevel handler boka først og fremst om førskolelæreren Jan som får jobb på denne førskolen, og grunnene til at han søkte jobben akkurat der.
Jan har i tillegg to forhistorier, en fra da han som 14 åring selv var innlagt på en psykiatrisk ungdomsklinikk, og en fra da han som 20 åring var nyutdannet førskolelærer. Disse historiene sammen med nåtidshandlingen flettes fint sammen, og sammenhengene mellom disse blir etterhvert tydeligere.

Jan er en usikker fyr på 29 år, han liker egentlig ikke så godt å omgås andre mennesker, hverken privat eller på jobb, men han elsker barn, og sammen med dem føler han seg akseptert som den han er.

Men det er en ting ved boka jeg ikke liker, og det er avslutningen. I denne boka er det en veldig åpen slutt, og jeg vet at da er det meningen at leseren selv kan fantasere og spinne videre på avslutningen, men i denne boka var det altfor mange løse tråder på slutten, og flere avgjørende hendelser som aldri ble avsluttet. Dette trekker ned en god del for meg, for jeg er ikke så veldig begeistret for slike åpne avslutninger, jeg liker at ting blir avklart, og at jeg faktisk får vite hva som skjer med hovedpersonene til slutt. Synd egentlig, for resten av boka likte jeg godt.

Jeg gir boka terningkast 3

Veldig enig med deg!