I høst har jeg lest blant annet "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" og "Sveve over vatna". Parissyndromet er litt som om Kjersti A. Skomsvold skulle stått bak Ragnar Hovland sin nynorskfortelling om bygdegutten som søkte tilflukt fra seg selv i nettopp Paris. Heidi Furre skriver veldig likt som Skomsvold, men hun har en litt annen vri, en egen sjarm, og så bruker hun en del referanser til tiden hun har vokst opp i - uten å nevne at hun gjør det. Jeg er sikker på at det er mange små gullkorn jeg rett og slett ikke fikk med meg, fordi jeg ikke så nøye nok etter. Men, bibliotekboken er returnert med kaffefniseflekker på side 135; "Luke, je suis ton père".
Fortellingen flyter fint, og det er egentlig ikke noe å sette fingern på som en spesifikk grunn til at jeg triller terningen til en (sterk) firer. Jeg tror jeg rett og slett bare hermer etter, og forstår litt, norsklæreren min på gymnaset som mente at man skulle ha noe å strekke seg etter. Jeg gir fire, men mener fem, og gleder meg til neste bok fra Heidi Furre!
Viser 1 svar.
Synes den var veldig klinisk, selv om den var veldig godt skrevet. Og det er veldig mørkt syn man får på mannfolka i boka, tror folk ville blitt mer brydd hvis det hadde blitt skrevet av motsatt kjønn. Det jeg likte best var progresjonen av hennes depresjon og syn på døden, det var veldig veldig bra. Vipper mellom fire og fem jeg og
Sist sett
