"Rubicon", Agnar Mykle
Boka handler om en students reise på motorsykkel fra Bergen til Paris, hvor han blir forferdet av å ikke få smør til loffen, og kåt av å kjenne på huden til en fersken. Men det er Mykle som har skrevet boka, og da har den så uendelig mye mer i seg.
Studenten Valemon, som i mitt hode er Ask Burlefot, har stadige tilbakeblikk sin barndom, på sin filosoferende ferd til Paris.
Mykle er ekspert i å fortelle forskjellen på hva han har tenkt å si, hva som ble sagt eller stutret frem - og hva han i ettertid tenker at han burde ha sagt. Kjenner meg såååå godt igjen i det - og i mye annet. Studenten i boka er også veldig god på å føle andres smerte og lidelse - det var sikkert Mykle også, og det er vel derfor han klarer å skrive på en sånn måte at det treffer. Mange har nok følt det samme som han beskriver i andre liknende situasjoner. Og han skriver på side 82: "Min Gud, hvorfor er jeg belastet med evnen til å forstå alle mennesker?" Jeg er overbevist om at han mener seg selv.
Det er nok egentlig det boka handler om - det å forstå samfunnet og menneskene i det. Jeg noterte utrolig mange sidetall med gullkorn og fantastiske pasasjer, men den hadde også noen turer ute i verden som for meg ble litt så som så. Som etnisk sunnmøring er høydepunktet "Sagaen om Draugene", hvor han tar for seg den sunnmørske folkesjela. Å bli æreskjelt på en sånn måte, trodde jeg ikke var mulig. Her drar han opp det positive vi er så stolte av med, setter det i et verdensperspektiv, drar det gjennom gjørma og skyller det ut i havet på en sånn imponerende måte at jeg føler meg parodiert - og det skal jo være en ære å bli parodiert. Det har jeg hørt på radio. Jeg sitter her og er heilt forfjetra.
Sist sett
