Marianne Storberg har tidligere skrevet en doktoravhandling om vennskap mellom menn på 1800-tallet, bassert på bevarte brev. Denne boken bygger på (noe av) det stoffet hun da fant, en brevveksling som involverer Halfdan Kjerulf, broren hans Hjalmar Kjerulf, Hans Gude og Welhaven, - samt et avgjørende brev fra Betsy Anker;) Boken er skrevet som en roman, og hun sier selv i etterordet: "Romanformen stiller sine egne krav, og jeg har tatt meg store friheter i mine fortolkninger."
Da jeg begynte å lese boken var jeg ikke klar over at den var en roman, - jeg trodde den ville bygge mer direkte på brevene og med utfyllende biografiske opplysninger innimellom. I begynnelsen ble jeg derfor skuffet og litt irritert, egentlig misliker jeg at forfattere fremstiller autentiske personer sett innenfra. Dessuten var jeg sterkt kritisk til at hun hoppet frem og tilbake i tid, hun begynte nesten på slutten, - denslags misliker jeg. Men, - så måtte jeg bare gi meg over! Jeg ble overbevist om at forfatterinnen visste hva hun skrev om, - og hvis ikke, diktet hun veldig godt! Hun fører oss med stor overbevisning inn i denne verdenen (Christiania og Tyskland rundt 1845) og får oss til å skjønne bedre hvordan det var å være ung og forelsket på den tiden, i et borgerlig miljø, - og ikke minst hvordan det var å være kunstnerspirer, og attpåtil med tuberkulosespøkelset hengende over seg! Det er en gripende historie hvor vi føler vi kommer under huden på de involverte.
Ett lite pirk må jeg likevel komme med. Jeg reagerer når hun lar personer fra den tiden si "hadet" (i ett ord) og telle til nittini, - det ville gi en riktigere tidsfølelse hvis de sa "farvel" og talte til ni-og-nitti!
Sist sett
