Bokelskere.no

He, he. Jeg er veldig glad i Rebecca fordi jeg synes den er så godt skrevet. Og jeg har lest den noen ganger i årenes løp. Og jeg er enig med deg. Jo eldre jeg blir, jo mer har jeg lyst til å filleriste jenta så hun ikke er så forbasket passiv hele tiden :D

Enig i at den er godt skrevet, men den jeg får lyst til å filleriste er ikke den unge, usikre, navnløse fortelleren, men Maxim de Winter!
Nærmest som et tilfeldig lune gifter han seg med denne helt unge og tydelig sjenerte og usikre jenta som han er dobbelt så gammel som, som er stormforelsket i ham og som tydeligvis kommer fra en lavere samfunnsklasse enn ham. Han snakker til henne og behandler henne som et barn, dvs enda yngre enn hun er og på en ytterst nedlatende måte. Ignorerer hennes behov og viser ingen forståelse for at det kan være vanskelig for henne å plutselig havne i et helt fremmed miljø der hun ikke kjenner kodene og vet hvordan hun skal oppføre seg,- et miljø der han selv er født og oppvokst og kjenner ut og inn.
Har romanen på lydbok og har hørt den mange ganger periodevis gjennom flere år. Har spurt meg selv på nytt og på nytt i hvilken grad det kanskje nettopp er det sterkt patriarkale kjønnsrollemønsteret mellom dette paret,- og mellom Maxim og Rebecca,- som Daphne du Maurier har villet drøfte med denne romanen, like mye som bare det å skrive en spennende gotisk thriller. Den psykologiske uhyggen ligger etter min mening egentlig aller mest i det alt annet enn likeverdige forholdet mellom Maxim og jeg-personen.
Maxim oppfører seg svært egoistiskt og lite kjærlig overfor sin nye kone, helt til han endelig blir nødt til å avsløre for henne at han faktisk har myrdet Rebecca og dermed behøver den unge jentas støtte for å skjule for omgivelsene at han faktisk er en morder!
Rebecca har utad spillt rollen som den perfekte overklassehustru anno 1930-tallet, mens hun bak fasaden overfor Maxim har gjort kraftig opprør mot denne rollen. Uansett hvor "umoralsk" og utro hun var, eller hvor usympatisk personlighet hun eventuelt hadde, så kan det da ikke bare være helt greit at Maxim velger å myrde henne, framfor å skille seg fra henne! Selv ikke på 1930-tallet skulle jeg tro.
Den unge navnløse er så hjelpeløst forelsket i ham at hun bortser fra alt annet enn at det har vist seg at Maxim aldri har elsket Rebecca. At det samtidig har vist seg at hun er gift med en hustrumorder bryr hun seg overhodet ikke om, og dette er det virkelig nifse ved historien!

En annen interessant sak er den åpenbare og veldig viktige forskjellen på romanen og de to filmatiseringene av den (som jeg kjenner til.) Både i Hitchkocks film fra 1940 og i en annen versjon som er innspilt i England på 1990-tallet (også av en mann...), dreper Maxim Rebecca ved et ulykkestilfelle istedet for å myrde henne med kaldt blod!
Maxim er dessuten framstilt som mye mer sympatisk og mer kjærlig mot sin nye kone enn i romanen. Dermed blir han mer som en klassisk romantisk helt. Begge filmene reduserer historien til en heller overfladisk "romantisk grøsser" i forhold til den mye mer dyptloddende romanen.

Filmen fra 1990-tallet har jeg ennå ikke klart å få tak i,- har bare lest om den. Hitchkoks versjon kan kjøpes på Platekompaniet.

Nå,- 3 år etter det forrige innlegget,- kom jeg plutselig over «den andre Rebecca-filmen» på Platekompaniet.no! Dvs har oppdaget at det finns mange filmatiseringer av romanen «Rebecca» av Daphne du Morrier, men jeg tror det må være denne versjonen fra 1997 med Charles Dance som Maxim De Winter og Emilia Fox som hans navnløse nye kone jeg hadde lest om og som jeg skriver om i innlegget.
Nå når jeg har sett filmen ser jeg at mye av det jeg leste om den da ikke stemmer. (Det var i en universitetsavhandling om romanen som jeg fant på Internett). I denne filmen fra 1997 som er redigert av Jim O’Brien er stemningen veldig lik sånn som den er i romanen. Den legger mer vekt på det psykologiske, mens Hitchcock legger mest vekt på det regelrett nifse i sin filmversjon. I O’Briens versjon kommer det like tydelig fram som i romanen i hvor høy grad Max De Winter behandler sin unge nye kone som et barn og hvor nedlatende han er.
Handlingen følger romanens, om ikke slavisk så i alle fall ganske korrekt. Dvs fram til tilbakeblikket når vi får se at han faktisk dreper Rebekka, men i romanen skyter han henne jo, mens i denne filmen kveler han henne med bare hendene, til tross for at han har med seg pistolen når han går ned for å møte henne i hytta på stranden. Hvorfor han velger en annen drapsmetoder enn i romanen aner jeg ikke.
Men i løpet av de tre årene siden mitt forrige innlegg har jeg fått vite at på den tiden da Hitchcock sin versjon ble spilt inn (1939-1940) var det faktisk forbudt i Hollywood å spille inn filmer der en morder kom seg unna uten straff!! Så Hitchcock hadde ikke noe valg i så måte. Max hadde pistolen med seg som i romanen, men i H sin film gikk den av og drepte Rebecca ved en ulykkeshendelse...
Den slags lover stod altså ikke i veien for Jim O’Brien i England i 1997. Han kunne følge boken og la Max drepe Rebecca og tilstå drapet for sin nye kone. Gjett om jeg da ble forbauset når han likevel valgte en slutt som plutselig avvek kraftig fra romanen!: Når ekteparet De Winter kommer kjørende hjem etter å ha besøkt Rebeccas lege og får se Manderley stå i lys lue, løper Max inn i det brennende huset for å redde Mrs Denvers som fremdeles er der inne! Han begynner å bære henne ut, men snubler i trappen og pådrar seg skader for livet! Han må gå med stokk deretter foruten at han blir steril. Han blir dog reddet ut av huset og overlever, og det virker som om Mrs Denvers også overlever, men det er mer uklart.
I boken ble jo Mrs Denvers observert på vei bort fra godset med sine pakkede kofferter etter at hun tydeligvis hadde tent på. Men i begge filmene tenner hun på for deretter å belage seg på selvmord gjennom å omkomme flammene. Og i Hichcocks film lykkes hun jo med dette.
Men hvorfor i all verden måtte Max De Winter omskapes til en modig helt på slutten av O’Brien- filmen gjennom å redde Mrs Denvers, når det absolutt ikke var sånn i boken?
Noen som har noen tanker om dette?

Jim O’Briens filmversjon får historien til å ligne enda mer på romanen Jane Eyre, sånn som bokelskeren Jo skriver om et annet sted her blant innleggene om «Rebecca». Altså gjennom at både Maxim De Winter og Mr Rochester blir skadet for livet pga en heltemodig innsats for å redde en annen. På den måten blir de kanskje litt avvæpnet, liksom litt mindre uhåndterlig sterke og kanskje litt mer jevnbyrdige med sine unge koner. ?
Men siden handlingen jo ikke var sånn i romanen «Rebecca» (bare i en filmversjon), slutter jo «Rebecca» adskillig mer uhyggelig med tanke på forholdet mellom de to elskende enn «Jane Eyre» gjør, enda handlingen i «Jane Eyre» jo er forlagt til minst 100 år tidligere enn i «Rebecca.» Som Jo skriver har jo dessuten Jane en mye sterkere personlighet enn Maxims navnløse kone.