Nesbø skriver bra, men det er ett eller annet som svikter på veien fram mot løsningen på denne krimgåten. På samme måte som i Flaggermusmannen. Man sitter litt med en følelse av at Harry Hole er en norsk James Bond - la gå at han er alkoholisert og rufsete, men det er noe med skurkegalleriet, og kanskje hvor handlingen finner sted (Australia i første Hole-bok, Thailand nå), som likevel gjør dette til en litt plaget James Bond i Daniel Craig-tapning.
Noe av det som er morsomt med å lese Nesbøs Harry Hole-bøker for første gang i 2013, er hvordan man kan se tidsaktuelle hendelser, personer og fenomener litt retrospektivt. At det er mulig å sjekke mobiltelefonen for å se liste med de siste anropene, er jo selvfølgelig i dag for eksempel.
Men jeg synes ikke Nesbø lykkes i å bygge opp persongalleriet godt nok. Det blir for skjematisk og overfladisk, akkurat som i den første boka. Jeg føler ikke noe for verken Hole eller de andre personene, om de er ofre eller skurker. Drivet i boka funker ikke helt for meg heller. At en mann som Harry Hole akkurat har møtt vil ha Hole som forlover, blir også litt merkelig - selv om det blir forklart på et vis.
Etter å ha lest de to første Harry Hole-bøkene begynner jeg å lure på om det er verdt bryet å lese resten. Og jeg har allerede kjøpt alle. Krise.
Viser 1 svar.
Ser at omtala di er 5 år gammalt, men eg kunne ikkje dy meg. Det er klart at dei to fyrste bøkene ikkje er dei sterkaste ettersom Nesbø ikkje hadde bestemt ein langvarig serie før han skreiv Rødstrupe, som er etter dinne. Eg lure ikkje på om du har lest vekk panikken din med dei seinere bøkene iløpet av dei siste 5 åra? ;)
Sist sett
