Jeg ble veldig nyskjerrig på denne boka etter å ha lest flere anmeldelser og omtaler da den kom. Jeg fikk også gleden av å høre Jungersen lese fra boka si på litteraturfestivalen på Lillehammer nylig. Flere har blogget om den, og ment forskjellig. Min forventning var nok ganske høy, men innfridde den?
Kort om handlingen:
Mia og Fredrik er begge lærere, og Fredrik leder en privatskole. De har tenåringssønnen Niklas sammen. På en ferietur til Mallorca begynner Fredrik å oppføre seg påfallende underlig. Han er egoistisk, frekk og merkelig. Det viser seg at han har fått en hjernesvulst som gradvis og over lang tid har forandret personligheten hans.
Fredrik blir en dag avslørt for millinobedrageri fra privatskolen han leder. Både han og Mia mister sine venner, tiltro og de må selge huset. Mia er sikker på at dette har med hjerneskaden å gjøre. Det er ikke Frederiks skyld, han er egentlig ikke slik, det er sykdommen sin skyld. Eller? Mens de har denne fæle saken hengende over seg, lider samlivet og sønnen deres. Mia innleder et forhold til advokat Bernhard som hun har truffet i støttegruppa for pårørende til hjerneskadde. De deler smerte og sorg og andre følelser kommer opp. Imens lever Frederik delvis på sin egen planet med bygging av høyttalere, delvis går det opp for ham hva han har gjort. Han angrer fælt og er fortvilt og gråtetoktene går også Mia på nervene.
Boka er godt skrevet og lettlest, ingen tvil om det. Jeg synes også det er interessant med bilder og tekster mellom kapitlene, som opplyser mer om hva denne svulsten har gjort med hjernen, og om hjerneforskning og hjernefilosofi som sådan. Det er ingen tvil om at forfatteren har satt seg grundig inn i emnet. Likevel blir jeg ikke helt berørt av denne boka. Det er noen fine passasjer her og der, som kan berøre, men det blir for mye en bok som appelerer til hodet, mer enn til hjertet, føler jeg. Mia, Fredrik, Niklas- deres følelsesliv når liksom ikke helt inn til meg. Men boka får meg likevel til å tenke en del.
Er den skrevet slik gjennom Mia, fordi hun selv har blitt så fiksert på hjerneskaden og ser og opplever alt i lyset av denne? Er det fordi hun selv ikke lenger er i stand til å føle som før? Mens hun skylder på sin manns skade, at han er blitt så kald og lite innlevende, empatisk, fjerner hun seg selv mer og mer...
Uansett hva Fredrik forsøker å gjøre for å gjøre nytte for seg, er det galt i Mias øyne, hun ser alt han gjør i sykdommens bilde. Han får på en måte ikke lov til å bli frisk? Har Fredrik rett, når han sier at det er hun som har blitt skadet? Er det derfor jeg ikke greier å føle med Mia?
Ellers er det faktisk tilløp til en del komiske scener. Frederik gjør og sier mye rart, og jeg ser levende for meg scenene. Og humrer.. kanskje er det ikke pent. Men vi har da vel sett en del dansk film, og de er da vitterligen litt tragikomiske de danskene..eller?
Sist sett
