Jo;, Jo klarer det han. Her drepes det, og det jaktes.
Det beste med boka er de psykologiske og sosiologiske betraktningene om samfunnet vi lever i - og de tankene er det stort sett den viktigste karakteren i boka som står for; psykologen Ståle Aune. Men når det er sagt, må jeg jo si at Harry også var jo med, og han var ikke så harry som han har fremstått i andre bøker.
En annen ting som gjør boka bedre og mer spennende enn mange andre, er at komposisjonen er litt som i bla Dan Brown sine; han klipper den som en film - avslutter scenene på en spenningstopp og går inn i neste scene - som var avsluttet på en spenningstopp. Dette trikset gjør den til en pageturner. Jo legger ut noen lette åpenbare tråder i passe tempo, noe som gjør at leseren føler seg smart og føler seg på høyde med/litt foran situasjonen - men så går jo i denne boka som med mange krimmer; at forfatteren har tatt seg frihet til å lure deg allikevel - og da synes du at det var en god bok, siden forfatteren klarte å lure deg som er så smart og analytisk, ved å ro det i land litt lenger inn på stranda, kanskje med en annen, større eller mindre, besetning enn du trodde til slutt….Men jeg er usikker på om de har tamper nok til å fortøye båten, for her ble ikke alle trådene samlet - men kanskje de bare skal ta et blodbad og ro videre?
Jo er jo også musiker, og det er artig med disse musikkreferansene som han legger ut hist og pist. Han skriver som vanlig veldig detaljert og beskrivende, viser at han er en person- og samfunnsbeskuer av rang - slik som mange andre musikere og kunstnere må være for å treffe med noe som også treffer oss andre. Skildrer godt situasjoner og viser til paralleller. Bare han klarer å bygge opp, og skrive om en mannlig orgasme på omtrent samme måte som om det er følelsesmessige tårer som presser på.
Det jeg ikke likte, var overdreven bruk av krysskobling mellom dramatiske hendelser til de mer dagligdags ufarlige, skrevet på en slik måte at du tror at nå skjer det som du aner skal/kan skje, men så skjer det noe helt annet udramatisk noe. Litt spennende en til to ganger, men taper sin kraft ved hyppig gjentagelse, og tar kanskje ned spenningsnivået der det egentlig skjedde noe - litt sånn "ulv ulv" effekt, eller sånn som overdrevet smugkameravinkel i en thrillerfilm.
Jo; dette er Jo's beste bok, men man bør ha lest "Gjenferd" for å få full forståelse, og for å bli kjent med andre viktige personligheter - og feider først. Synd egentlig; for "Gjenferd" var rett og slett langtekkelig og drepende kjedelig.
Sist sett
