Spennende om en hjernesvulsts inntog i et ekteskap

Jeg har lenge gått og ventet på danske Christian Jungersens (f. 1962) neste bok. "Unntaket" - hans forrige bok som utkom i Norge i 2007 - er nemlig noe av det mest spennende jeg har lest innenfor en genre som jeg er litt usikker på om skal karakteriseres som krim eller skjønnlitteratur. Boka har nemlig både sterke skjønnlitterære trekk og krimgenrens umiskjennelige "drive", der man som leser bare må lese videre i et forrykende tempo. Da jeg fikk tilbud om leseeksemplar av "Du forsvinner" fra Aschehoug for sånn ca. en ukes tid siden, takket jeg derfor begjærlig ja!

En familie på tre er på ferie på Mallorca da det plutselig åpenbarer seg at noe er i ferd med å skje med Frederik, familiefaren. En skrekkslagen familie er vitne til hvordan han tråkker gassen i bånn og er helt uimottakelig for deres og andres redsel. Det hviner i dekkene, han nyter åpenbart farten og selv ikke konas skrik får ham til å stanse. Til slutt er det et nesten-uhell som får ham tilbake til virkeligheten, og han stanser bilen. Det hele ender med at Frederik blir innlagt på sykehus og får konstatert at han har en hjernesvulst. Denne trykker på frontallappen og kommer til å gjøre at empatien forsvinner gradvis mens han og familien venter på at hevelsen i hjernen skal gå ned og han kan opereres ...

Frederik er rektor på en privatskole, mens kona Mia er lærer. I tilbakeblikk får vi vite hva som gjorde at Mia falt for den karismatiske Frederik, mannen som sjarmerte alt og alle. Dessverre også en del kvinner som har tatt oppmerksomheten hans bort fra Mia i mange år, for å si det pent ... Mannen hennes er rett og slett notorisk utro. Dvs. har vært, fordi Frederik for to-tre år siden gradvis begynte å endre personlighet når Mia tenker etter. Han begynte å tilbringe mer tid hjemme, og omsider fikk Mia sin etterlengtede rolle som hovedperson i ektemannens liv. I et retrospektiv perspektiv innser hun nå at det er den syke Frederik som kom tilbake til henne, mens den friske Frederik ikke hegnet om familielivets gleder. Dette gjør henne meget ambivalent i forhold til Frederiks sykdom, mens hun hele tiden grubler over hva som er hva.

Snart skal Mia imidlertid få langt verre bekymringer å bruke tankene sine på. For mens Frederiks personlighet endrer seg til det verre, uten at han har noen som helst innsikt i sin egen sykdom, dukker det opp en intrikat sak. Frederik har nemlig satt skolens økonomi på hodet, og den som skal ha skrevet under sammen med ham på pantsettelses- og lånepapirene er angivelig Mia selv ... Det begynner å bli av stor viktighet for Mia å skjønne hva som foregår, og mens spenningen bygger seg opp mellom ektefellene, leser hun alt hun kommer over av artikler om frontallapp-skader ... Hvilket liv er det hun har foran seg? Og hvordan skal hun takle sønnens avvisning av henne og forkjærlighet for faren, noe som gir henne følelsen av at det er hun som er den gale og ikke mannen hennes? I hvor stor grad styrer hjernen hvem vi er?

"På hjerneskadet.dk skrev en av de andre brukerne at det er hardere for kvinner enn for menn når ektefellene deres får en skade i frontallappene. Hun hadde til og med møtt menn som trivdes med en frontallappskadd kone: Riktignok kan hun ikke fortolke følelsesinntrykk lenger, men endelig har hun sluttet å mase på ham når han roter, hun har helt glemt at hun er bitter på ham fra gamle dager, og at hun ikke klarer å være i hus med svigerinnen sin og moren hans. På noen områder - spesielt i senga - opplever han henne som mer løssluppen og lettere å være sammen med.

Kvinnene mister så mye mer. Først og fremst må de leve med ensomheten: Livet deres blir så tomt når de ikke lenger kan snakke om følelsene sine, når mennene blir enda mer unyanserte enn de var fra før.

Likevel er der som regel kvinnene som blir hos de syke mennene og lever resten av livet som sykepleiere på døgnvakt, og mennene som stikker av med en frisk kvinne." (side 376)

Gjennom boka får vi et sterkt inntrykk av hvordan det er å leve med et menneske med en hjerneskade. Er det mulig å fortsette å elske et menneske som endrer sin personlighet fullstendig pga. forhold utenfor ektefellenes kontroll? Hvor mye av vår personlighet er vår egen, og hvor mye styres av kroppens biologi? Og når familien konfronteres med underslaget Frederik har gjort, oppstår dessuten spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig, og om det i det hele tatt er mulig å bevise når han sluttet å være seg selv, slik han en gang var. Hvor går grensen mellom det friske og tilregnelige, og det syke og utilregnelige?

I "Du forsvinner" befester Christian Jungersen seg som en forfatter som graver seg inn i menneskesinnets dypeste irrganger - fortrinnsvis innenfor paranoiaens verden og det syke sinn ... Jeg lærte mye om frontallappskader og skjønner at forfatteren må ha satt seg grundig inn i de medisinske aspektene ved slike skader. Likevel må jeg medgi at jeg ble litt skuffet over boka. Den begynte så utrolig bra, og Jungersen skriver svært godt. Etter hvert fremsto imidlertid både Mia og Frederik som svært stereotype mennesker med få nyanser i sine personligheter. Jeg skjønner at Frederik var som han var, men Mia irriterte meg grundig underveis. Var det nødvendig å fremstille hennes så til de grader grunn? Enkelte av scenene i boka fikk et komikkens skjær over seg, og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Samtidig vil jeg si at boka er ulidelig spennende og jeg leste de siste tre hundre sidene i løpet av en ettermiddag og kveld, ute av stand til å legge den fra meg. Bokas tematikk er bemerkelsesverdig, og dette sammen med spenningen gjør at jeg uten videre kan anbefale den sterkt - selv om jeg altså ender med å gi den terningkast fire. I boka er det dessuten inntatt både bilder og tekster relatert til handlingen, noe som ga den en nokså original vri.

Boken lå i postkassen min i dag. Etter å ha lest din omtale skrur jeg forventningene "et lite hakk" ned selv om du tegner et bilde av en absolutt leseferdig, spennende og interessant bok, og ikke minst lærerik. Tror jeg kaster meg over den allerede i kveld. Takk for velskrevet omtale.