En stillferdig, interessant og vakker liten roman som jeg kom over da jeg en dag ryddet i hyllene på biblioteket. Jeg tror det var noe med omslaget og formatet som fanget oppmerksonheten min først, og deretter var det vaskeseddelen på baksiden som fikk meg til å lese den. Dere kan selv lese forlagsomtalen som sier noe om hva boka handler om. Jeg liker den rene og fine stemningen i boka, jeg liker dialogene og langsomheten. Jeg liker kontrastene den stillferdige teksten er mot det aparte persongalleriet: den avdankete dandyen, den mislykkede kunsterinnen, den stagnerte elskerinnen med barnet og den unge asiatiske elskeren som leter etter antikviteter. Jeg liker historien om den tysk/jødiske familien som flyktet fra tilintetgjørelsen i Europa og bygde seg et herskapshus fullt utstyrt med kunstig vannspeil og en importert italiensk gondol langt ute på bondelandet i Venezuela. Jeg likte det å være i lesingen av denne boka. Den var lettlest, men allikevel brukte jeg ganske lang tid - det var ei bok jeg måtte smake på - ikke bare sluke.
Sist sett
