I denne herlige boka, som visstnok skal være selvbiografisk, forteller forfatteren om Maritos liv fra 18 års alderen. Han jobber i en peruansk radioredaksjon, og radiokanalens største suksess er en såpeserie som er laget av den bolivianske manusforfatteren Pedro Camacho. Marito forsøker å livnære seg som forfatter, et yrke som det i Peru skal vise seg svært vanskelig å leve av.
Så forelsker Marito seg i tante Julia, som er 14 år eldre enn ham. I begynnelsen en nokså uskyldig affære, men etter hvert en besettelse. De er begge klar over at dersom forholdet blir oppdaget, vil det medføre en skandale uten sidestykke. Og selvsagt blir de oppdaget ... Og hvilken skandale! Maritos foreldre, som er bosatt i USA, kommer ilende til Peru for å avverge en katastrofe. Paret og noen venner flykter av gårde slik at de kan få giftet seg. Utfordringen ligger imidlertid i å finne en borgermester som vil vie dem, til tross for at Marito fremdeles ikke er myndig og ikke har innhentet sin fars samtykke.
Parallelt begynner Camacho å rote til historiene i såpeserien, og det stilles spørsmål ved om han er blitt helt forrykt. Personer som døde i tidligere episoder, dukker nemlig uforklarlig opp i senere episoder .....
Mens vi følger utviklingen både i Marito og tante Julias kjærlighetsforhold, skandalen i familien og rundt Camacho, introduseres vi for den ene mer fantastiske historien etter den andre.
Denne boka falt jeg ganske enkelt pladask for. Visst er den melodramatisk og noen ganger tar historiene helt av, men Llosas penn er så skarp og vittig at jeg ikke kunne bare meg for å bli helfrelst underveis! Dette er ganske enkelt en fantastisk herlig bok!
Viser 5 svar.
Vargas Llosa er kanskje ikke noe for meg. En gang for lenge siden begynte jeg på Dommedagskrigen, men tror ikke jeg leste den ut. Det var noe med språket som ble for tungt og snirklete, mener jeg å huske. Da forfatteren nå gikk hen og fikk nobelprisen, følte jeg meg nærmest forpliktet til å lese noe av ham, og tenkte at Tante Julia ... kanskje kunne være enkel og grei. Og det var den. Språket er fortsatt snirklete, men handlingen her var jo lettfattelig. To parallelle historier som bare sporadisk tangerer hverandre: Den ene om Marios eget liv som attenårig og giftesyk, den andre om den frenetiske Camacho som etter hvert mister grepet. Vittige episoder er det nok av, men ingen av historiene gjorde særlig inntrykk på meg.
Ja dette er en bok som er en nobelprisvinner verdig. Språket er elegant og historien frodig og full av vittige episoder. Jeg synes vekslingen mellom virkeligheten og såpeseriehistoriene er elegant og original!
Til å begynne med irriterte jeg meg litt over at man aldri fikk noen fortsettelse på såpeserieepisodene, men etter hvert ble de bare morsommere.
Takk for denne flotte beskrivelsen Rose -Marie, en fryd å lese boka etterpå.
Sist sett
