Dette må vel kalles en typisk klisjéroman med ganske stor underholdningsverdi. Her møter vi alle de velkjente klisjéene : snille, prektige mennesker satt opp imot slemme mennesker (bl.a. en ondsinnet stemor), foreldreløse hittebarn, ”guvernanten” som overtar rollen som mor, barnet som stiller opp for å løse kjærlighetsfloken mellom to voksne osv. Oppbyggingen av boka bidrar til å pirre nysgjerrigheten vår. Vi hører tidlig om en stor urett som har skjedd en gang i fortida. Hva dette går ut på, får vi servert dryppevis da handlinga pendler mellom nåtid og to forskjellige fortider. Ikke nok med det! Liksom i en annen av tidas populære underholdningsromaner ”Snøbarnet” dør også her den gåtefulle jenta til slutt, etter at hun har oppfylt sin misjon og gjenopprettet en balanse som går ut på at slekten føres videre også uten hennes medvirkning.
Viser 3 svar.
Nå røpet du slutten av handlingen uten å varsle først i overskriften! Det ligger et huk-av felt under her, som man bes krysse av når man RØPER NOE fra handlingen av en bok.
Det likte jeg dårlig. Jeg har akkurat startet å lese boka, og har vært i tvil om å fortsette. Nå som du har røpet slutten, får jeg enda mindre lyst til å lese den, for da blir det jo ikke spennende engang. Sorry.
Unnskyld! Skal huske på det til neste gang.
Fint, takk! Hvis du går inn på rediger/endre innlegget ditt, så kan du huke det av nå i ettertid også.
Sist sett
