Om Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke språk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som ventet meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre.

Om det skyldes originalen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan.

Veldig enig i din omtale av denne boka, Rose-Marie!

Fantastisk! Leste den på 3 dager/kvelder. Vanskelig å legge fra seg. Synes nok også at Masoumeh var i det meste god. Men det kunne jo være tilfelle, så jeg synes ikke det virker så rart. Forskjellige ting som en kan reagere på, ord og uttrykk, kommer nok av den iranske kulturen. Var en veldig god omtale av Iran.Luktet på 6, men terningkast 5.