Bokelskere.no

Denne boken har SÅ ABSOLUTT tålt tidens tann! Så lenge det finnes ondskap her i verden, vil denne boken være høyaktuell. Dette er en vond bok, men en gnistrende godt skrevet bok. Pär Lagerkvist har til fulle fortjent sin Nobelpris. Jeg har ikke lest noe av ham før, men etter Dvärgen er jeg ikke i tvil: neste gang jeg finner en bok av ham, blir den med meg hjem.

I Dvärgen utforsker Lagerkvist hvordan et alldeles forkvaklet menneskesinn benytter enhver anledning til å trampe på alt som er godt (kjærlighet, fred, broderlig samhandling...). Han blir ekstatisk av krig, drap, fornedrelser (så lenge de rammer "fiender" - og fiender kan enhver bli definert som). Det er nok Hitlers skrekkregime som var den direkte foranledningen til at Lagerkvist skrev boken i 1944, men våre dager har dessverre sett nok av krigsforbrytelser, terrorhandlinger, massedrap, kynisk utnyttelse av og vold mot uskyldige mennesker - til at boken er sørgelig aktuell enn i dag.

Jeg slutter meg til AnjaE, Strindin, Bjørg L. og Karin Jensen i tråden her: dette er en bok man har stort utbytte av å lese, selv om det er vondt å følge råskapen og ondskapen på nært hold slik forfatteren lar oss gjøre her. For øvrig en genistrek å la den onde hovedpersonen selv fortelle oss hva som skjer og hva han tenker og føler!

Har nå lest Dvergen som du anbefalte og ble ferdig for et par dager siden, men har ikke klart å skrive noe om boken før nå. Den satte meg rett og slett litt ut og gjorde meg ordløs.
En veldig god bok som er godt skrevet. Det er en liten bok, men du verden hvor stor den er allikevel. Den rommer så veldig mye mer enn de sidene man har lest.
Det er skrevet så mye bra om boken her inne og jeg er fullstendig enig med deg, Lillevi, Bjørg L, Karin og Stindin.

Historien er tankevekkende, den er skremmende og trist. Dette fordi denne ondskapen er en virkelighet som vi vet finnes.
Jeg leser også historien som at dvergen er et "bilde" på denne ondskapen. Dvergen forakter alt det gode hos menneskene, han ser ned på dem, hater når dem ler og morer seg. Samtidig ser han på seg selv som den med de riktige verdier og som den klokeste av dem alle.

Glad jeg leste denne boken, den gjorde sterkt inntrykk.

Slik jeg leser Dvergen oppfatter jeg ikke at den handler om ”den onde dvergen”, men om dvergen som en personifisering av verdens ondskap, et bilde på det onde. Ja, dvergen er nedrig og liten i alt sitt vesen, men hvilken rolle spiller han egentlig. De grufulle og blodige slagene, de intrikate drapsmaskinene, grådigheten på bekostning av folkets behov – alt dette er fyrstenes og herskernes verk. Ondskapen sitter i samfunnsstrukturene og i menneskene. Dvergen applauderer lidelsene, prøver å gi sitt besyv med i laget, men i det store spillet er han en ubetydelig person. Hundset med, latterliggjort og ydmyket. Utnyttet på det simpleste av den fyrsten han så nesegrus beundrer. Til slutt blir han blir gjort til syndebukk for de lidelsene fyrsten påfører sitt hus og sitt folk. Boken siste setning leser som et klart uttrykk for at dvergen representerer det onde i verden.

Annelingua skriver i en annen tråd at Dvergen blant annet handler om ensomhet. Det er jeg enig i. Og det leder til neste spørsmål: Hva er ondskapens rot og opphav?

Denne boken har mange lag, og kan leses på flere måter. Det er ubehagelig og rystende lesing, og dessverre i høyeste grad aktuelt. Bør leses - for å prøve å forstå.

Jeg er selvfølgelig enig med deg, Lillevi: "den onde dvergen" representerer noe annet og større enn én enkeltperson. Han personifiserer "det ondes problem", rett og slett. Denne boken har så mange lag - og jeg blir ikke ferdig med den (nåja, det har bare gått noen dager siden jeg ble ferdig med den, men like fullt...). Jeg grunner blant annet over hvordan hans forhold til fyrsten veksler mellom beundring og forakt, alt ettersom han observerer og tolker fyrstens handlinger. Men forresten så er jeg ikke hundre prosent sikker på om dvergen blir "utnyttet på det simpleste av fyrsten" - ja og nei. Han blir selvfølgelig brukt som et nyttig redskap - men dvergen bruker såmenn sine omgivelser også, og med stort hell. Jo, man kan velge å si at dvergen har lært slike knep (og slik tankegang) av sin herre og mester - men blir ikke det litt lettvint? Blir ikke dvergen tatt litt for lett på, om man velger å unnskylde ham (i alle fall et stykke på vei) som et offer for andres ondskap? Jeg har hatt noen heftige debatter (ikke minst det siste året) om begrepene "ond" og "gal/syk" - og denne boken minner meg også om de forsøkene på grenseoppgang. Vanskelig.

Noe litt annet som AnjaE var inne på lenger nede i tråden:

(ADVARSEL: HER RØPER JEG NOE AV INNHOLDET I BOKEN:)

Jeg leser absolutt bokens "mester Bernardo" som en representasjon av virkelighetens Leonardo da Vinci. Og når Lagerkvist gir denne bifiguren så stor plass som han gjør, så får det meg til å lure på hvorfor? Kan det være at Lagerkvist vil ha oss til å tenke over at en mann som var så talentfull, ja genial, og som var i stand til å frembringe den vidunderligste kunst - også brukte sine evner til å klekke ut de avsindigste krigsmaskiner? Bernardo/Leonardo deltok riktignok ikke selv i krigens råskap, det er sant - men fratar det ham noe ansvar? Og hvis vi ser ham som ansvarlig for "onde gjerninger" - hva skal vi da tenke om kunstverkene han skapte? Hmmm... (Og brått begynte jeg nå å grunne over Hamsun... Som jeg mener man skal bedømme "i to spor": forfatterverket og "alt det andre" - man skal absolutt få lese og nyte sin Hamsun uten at forfatterens Hitler-beundring skal komme i veien. Men....)

Og du oppsummerer veldig flott, Lillevi: "Bør leses - for å prøve å forstå."

Her er vi inne på noen av de store spørsmålene i livet: Hvilket ansvar har hver enkelt av oss for våre handlinger? Hva bestemmer våre valg? Og selvfølgelig, hva er ondskap, og hva skyldes den? Dette har, som du er inne på, fylt den offentlige (og private) debatten her i landet i nærmere et år. Spørsmål som aldri finner sine endelige svar.

Jeg tenker at dvergen både er ansvarlig for sine onde handlinger og et produkt av sin samtid og kultur. Vår tid har sine onde "dverger". Min mening er IKKE å unnskylde han, men å trekke disse perspektivene litt tydeligere frem. Ondskapen oppstår i de mellommenneskelige relasjonene. Hvilke relasjoner/mekanismer avler den frem? Dvergen er ond, la det ikke være tvil om det, og han bruker, som du sier, menneskene omkring seg til sine egne formål.

At dvergen veksler mellom beundring og forakt for fyrsten, må jeg tenkte mer over. Også hans forunderlige, ambivalente forhold til fyrstinnen... Hva skjer egentlig mellom de to?

Det du skriver om kunstneren/geniet Bernando har opptatt meg også. Utfordrer Lagerkvist oss ytterligere her - evnen til å skape det mest vidunderlige, og det grusomste, i én og samme person...

Jo mer vi diskuterer, jo viktigere og mer aktuell fremstår denne boken fra 1944 for meg. Tusen takk til dere som "trakk meg opp" til å lese den.

(Ps, jeg synes ikke du behøver spoiler på hele innlegget ditt, annelingua, slik det nå kommer opp.)

Jeg synes du utdyper veldig godt tematikken i boken, Lillevi. Dessuten setter du fingeren på noe veldig sentralt: at det går an BÅDE å være ansvarlig for sine egne (onde) handlinger, OG at man kan begå disse handlingene fordi man er et produkt av sine omgivelser.

(Ad spoileren: jeg satte spoileren midt i innlegget mitt, for det var bare ett avsnitt jeg tenkte det kunne være ønskelig å skjerme - men så ble hele innlegget skjermet. Skal forsøke å finne en lurere formatering nå...)

Takk skal du ha. Dvergen er en bok å komme tilbake til.

Dette er virkelig ei bok som man ikke så lett glemmer! Etter at jeg for et år siden leste den og skrev i tråden her, leste jeg Ragnhild Fearnleys bok om Lagerkvist. Jeg siterer litt av det hun skriver om "Dvergen":
Pär Lagerkvist synes å mene at alle mennesker på en eller annen måte har en dverg, noe forkrøplet inne i seg. Hvis det ikke var tilfellet, hvis vi virkelig var frie mennesker, ville vi reagere friere og rakere og ikke så lett bli bytte for aggresjon og ondskap. Og hun skriver litt senere: Pär Lagerkvist mener øyensynlig at som vi alle ved vår hardhet og tankeløshet er medskyldige i bøddelens gjerning i blant oss, er det menneskene selv som ved sin mangel på kjærlighet og omtanke avler dvergene, d.v.s. de åndelig forkrøplete menneskene, og derved opprettholder ondskapen i verden.

Hun skriver også:Dette dype synet på lidelsens lutrende evne, på det onde som bare er en dimensjon av det gode får oss igjen til å tenke på Dostojevskij. Det er påfallende hvor nære humanisten Pär Lagerkvist gjennom sitt dype innblikk i menneskesinnet er kommet til å stå Russlands store religiøse forkynner. Dostojevskij lærte at forbryteren sto Gud nærmere enn oss andre fordi han hadde påtatt seg en større skyld å sone. Pär Lagerkvist synes på en tilsvarende måte å mene at vi må ha kjent det onde for å kunne nå det virkelig gode.

Jeg grublet også på forholdet dvergen hadde til fyrsten og til fyrstinnen. Hvis han elsket fyrstinnen, visste han vel at det var en håpløs kjærlighet, og hvis han heller ikke var i stand til å uttrykke sin kjærlighet (fordi han aldri selv er blitt møtt med det?), er det ikke da nærliggende for ham å reagere motsatt? Hat og ødeleggelse er jo de områdene hvor han føler seg hjemme... Fyrsten blir et nyttig verktøy for dvergen når han skal gjennomføre sine ødeleggelser, og omvendt - fyrsten kan skjule seg bak at dvergen er ond.

Bernardo synes jeg blir et ypperlig bilde på at også den som er god kan bidra til det onde, alle må være seg sitt ansvar bevisst.

Mye å spinne videre på etter denne boka...

Tusen takk for interessante opplysninger og synspunkter, Bjørg og dere andre! Dere har bidratt til at jeg har fått enda mer ut av denne særegneog tankevekkende boken.
For å gjenta meg selv; Dvergen av Pär Lagerkvist bør leses av alle som ønsker å prøve å forstå mer av mennesket og den verden vi lever i.

Grepet av debatten her i går kveld, og at jeg oppdaget at jeg faktisk har boken, ble min leseplan for sommeren raskt fraveket...

Dvergen er en ubehagelig bok. Den gir meg noe av samme følelse som Bestialitetens historie av Bjørneboe, men likevel på en annen måte. Selv om jeg fortsatt har noen sider igjen, slutter jeg meg til det du og dere andre har skrevet om den. Tusen takk for gode omtaler!

Oj - du kastet deg virkelig over dvergen, du? Hvilken resolutt leseinnsats!

Siden jeg postet om boken i går, har jeg tenkt en del på hvor aktuell den boken dessverre er fortsatt. Et viktig skjønnlitterært supplement til alle nyhetssendingers rapporter om krig, terror og elendighet...