Bokelskere.no

Jeg er selvfølgelig enig med deg, Lillevi: "den onde dvergen" representerer noe annet og større enn én enkeltperson. Han personifiserer "det ondes problem", rett og slett. Denne boken har så mange lag - og jeg blir ikke ferdig med den (nåja, det har bare gått noen dager siden jeg ble ferdig med den, men like fullt...). Jeg grunner blant annet over hvordan hans forhold til fyrsten veksler mellom beundring og forakt, alt ettersom han observerer og tolker fyrstens handlinger. Men forresten så er jeg ikke hundre prosent sikker på om dvergen blir "utnyttet på det simpleste av fyrsten" - ja og nei. Han blir selvfølgelig brukt som et nyttig redskap - men dvergen bruker såmenn sine omgivelser også, og med stort hell. Jo, man kan velge å si at dvergen har lært slike knep (og slik tankegang) av sin herre og mester - men blir ikke det litt lettvint? Blir ikke dvergen tatt litt for lett på, om man velger å unnskylde ham (i alle fall et stykke på vei) som et offer for andres ondskap? Jeg har hatt noen heftige debatter (ikke minst det siste året) om begrepene "ond" og "gal/syk" - og denne boken minner meg også om de forsøkene på grenseoppgang. Vanskelig.

Noe litt annet som AnjaE var inne på lenger nede i tråden:

(ADVARSEL: HER RØPER JEG NOE AV INNHOLDET I BOKEN:)

Jeg leser absolutt bokens "mester Bernardo" som en representasjon av virkelighetens Leonardo da Vinci. Og når Lagerkvist gir denne bifiguren så stor plass som han gjør, så får det meg til å lure på hvorfor? Kan det være at Lagerkvist vil ha oss til å tenke over at en mann som var så talentfull, ja genial, og som var i stand til å frembringe den vidunderligste kunst - også brukte sine evner til å klekke ut de avsindigste krigsmaskiner? Bernardo/Leonardo deltok riktignok ikke selv i krigens råskap, det er sant - men fratar det ham noe ansvar? Og hvis vi ser ham som ansvarlig for "onde gjerninger" - hva skal vi da tenke om kunstverkene han skapte? Hmmm... (Og brått begynte jeg nå å grunne over Hamsun... Som jeg mener man skal bedømme "i to spor": forfatterverket og "alt det andre" - man skal absolutt få lese og nyte sin Hamsun uten at forfatterens Hitler-beundring skal komme i veien. Men....)

Og du oppsummerer veldig flott, Lillevi: "Bør leses - for å prøve å forstå."

Her er vi inne på noen av de store spørsmålene i livet: Hvilket ansvar har hver enkelt av oss for våre handlinger? Hva bestemmer våre valg? Og selvfølgelig, hva er ondskap, og hva skyldes den? Dette har, som du er inne på, fylt den offentlige (og private) debatten her i landet i nærmere et år. Spørsmål som aldri finner sine endelige svar.

Jeg tenker at dvergen både er ansvarlig for sine onde handlinger og et produkt av sin samtid og kultur. Vår tid har sine onde "dverger". Min mening er IKKE å unnskylde han, men å trekke disse perspektivene litt tydeligere frem. Ondskapen oppstår i de mellommenneskelige relasjonene. Hvilke relasjoner/mekanismer avler den frem? Dvergen er ond, la det ikke være tvil om det, og han bruker, som du sier, menneskene omkring seg til sine egne formål.

At dvergen veksler mellom beundring og forakt for fyrsten, må jeg tenkte mer over. Også hans forunderlige, ambivalente forhold til fyrstinnen... Hva skjer egentlig mellom de to?

Det du skriver om kunstneren/geniet Bernando har opptatt meg også. Utfordrer Lagerkvist oss ytterligere her - evnen til å skape det mest vidunderlige, og det grusomste, i én og samme person...

Jo mer vi diskuterer, jo viktigere og mer aktuell fremstår denne boken fra 1944 for meg. Tusen takk til dere som "trakk meg opp" til å lese den.

(Ps, jeg synes ikke du behøver spoiler på hele innlegget ditt, annelingua, slik det nå kommer opp.)

Jeg synes du utdyper veldig godt tematikken i boken, Lillevi. Dessuten setter du fingeren på noe veldig sentralt: at det går an BÅDE å være ansvarlig for sine egne (onde) handlinger, OG at man kan begå disse handlingene fordi man er et produkt av sine omgivelser.

(Ad spoileren: jeg satte spoileren midt i innlegget mitt, for det var bare ett avsnitt jeg tenkte det kunne være ønskelig å skjerme - men så ble hele innlegget skjermet. Skal forsøke å finne en lurere formatering nå...)

Takk skal du ha. Dvergen er en bok å komme tilbake til.

Dette er virkelig ei bok som man ikke så lett glemmer! Etter at jeg for et år siden leste den og skrev i tråden her, leste jeg Ragnhild Fearnleys bok om Lagerkvist. Jeg siterer litt av det hun skriver om "Dvergen":
Pär Lagerkvist synes å mene at alle mennesker på en eller annen måte har en dverg, noe forkrøplet inne i seg. Hvis det ikke var tilfellet, hvis vi virkelig var frie mennesker, ville vi reagere friere og rakere og ikke så lett bli bytte for aggresjon og ondskap. Og hun skriver litt senere: Pär Lagerkvist mener øyensynlig at som vi alle ved vår hardhet og tankeløshet er medskyldige i bøddelens gjerning i blant oss, er det menneskene selv som ved sin mangel på kjærlighet og omtanke avler dvergene, d.v.s. de åndelig forkrøplete menneskene, og derved opprettholder ondskapen i verden.

Hun skriver også:Dette dype synet på lidelsens lutrende evne, på det onde som bare er en dimensjon av det gode får oss igjen til å tenke på Dostojevskij. Det er påfallende hvor nære humanisten Pär Lagerkvist gjennom sitt dype innblikk i menneskesinnet er kommet til å stå Russlands store religiøse forkynner. Dostojevskij lærte at forbryteren sto Gud nærmere enn oss andre fordi han hadde påtatt seg en større skyld å sone. Pär Lagerkvist synes på en tilsvarende måte å mene at vi må ha kjent det onde for å kunne nå det virkelig gode.

Jeg grublet også på forholdet dvergen hadde til fyrsten og til fyrstinnen. Hvis han elsket fyrstinnen, visste han vel at det var en håpløs kjærlighet, og hvis han heller ikke var i stand til å uttrykke sin kjærlighet (fordi han aldri selv er blitt møtt med det?), er det ikke da nærliggende for ham å reagere motsatt? Hat og ødeleggelse er jo de områdene hvor han føler seg hjemme... Fyrsten blir et nyttig verktøy for dvergen når han skal gjennomføre sine ødeleggelser, og omvendt - fyrsten kan skjule seg bak at dvergen er ond.

Bernardo synes jeg blir et ypperlig bilde på at også den som er god kan bidra til det onde, alle må være seg sitt ansvar bevisst.

Mye å spinne videre på etter denne boka...

Tusen takk for interessante opplysninger og synspunkter, Bjørg og dere andre! Dere har bidratt til at jeg har fått enda mer ut av denne særegneog tankevekkende boken.
For å gjenta meg selv; Dvergen av Pär Lagerkvist bør leses av alle som ønsker å prøve å forstå mer av mennesket og den verden vi lever i.