Bokelskere.no

Takk for tilbakemeldinger! Så morsomt! Jeg er helt enig med det du sier, Lillevi. Det du skriver i andre avsnitt om livets og dødens glidende overganger ga meg frysninger, fordi jeg synes du virkelig traff noe essensielt i boken.

Jeg avsluttet min omtale med ordene "Mennesket står igjen med en følelse av å være ingen". Med dette mente jeg ikke at det skulle være Saramagos konklusjon i boken - tvert i mot. Slik jeg forstår det, belyser forfatteren denne knugende fremmedfølelsen som vokser frem med det vestlige, moderne samfunn. Individet i motsetning til massene og storsamfunnet, eller, som en del av den. Saramago fremhever og problematiserer, slik jeg ser det, betydningen av menneskeliv og menneskeverd - i et klassesamfunn, mellom kjønn, eller på en slagmark. Når skal galskapen ende? Når skal vi forstå?

Det er her avmakten kommer inn for meg, ikke som et tema i boken som sådan, men som en "rød tråd" eller et slags grunnstoff som holder sammen de mange lagene og perspektivene du beskriver så fint, Lillevi.

Jeg mener absolutt ikke at min tolkning av boken er "riktig" på den måten at den er allmenngyldig. Nei, slettes ikke. Men, jeg vil påstå at den er like riktig og viktig som hvilken som helst annen tolkning. Jeg håper samtidig at min tolkning (sammen med millioner av andre leseres) vil kunne bidra til å øke omfanget av Saramagos stadig voksende univers. Forfatteren er dessverre gått bort, men hans bøker lever videre gjennom oss...

Tusen takk til deg også, Galatea! Det er alltid fint å kunne gå dypere inn i en bok på denne måten. Jeg har lest begge innleggene dine flere ganger og forstår bedre hva du mener. Du har interessante synspunkter som gir mening og forståelse, og som jeg langt på vei deler!

Når det gjelder den avmakten eller fremmedfølelsen som du beskriver, får jeg ikke helt tak i den (det betyr jo nødvendigvis ikke at den ikke er der). Mener du avmakt og fremmedfølelse i det portugisiske folket? Eller i Ricardo Reis?

Jeg er enig med deg når du beskriver Reis som resignert. Jeg oppfatter at resignasjon er en slags grunnstemning i livet hans dette siste året. Av og til gjør han aktive handlinger, som når han bestemmer seg for å gjenoppta legepraksisen eller dra på pilegrimsreise. Men når beslutningen er tatt, flyter han bare uengasjert med – viser liten interesse for pasientene sine eller faget sitt, eller for pilegrimsreisens formål. Jeg føler egentlig hverken sympati eller avsmak for han. Dette er sånn han er. Han aksepterer at livet hans ble som det ble, men ikke uten en viss sorg eller snarere vemod. Leste slutten på nytt og begynte nesten å gråte. Så rystende og gripende.

Har du lest Beleiringen av Lisboa? Det var mitt første møte med Saramago, en bok som virkelig tok tak i meg. Hvis ikke jeg husker feil, er bokens hovedperson, korrekturleseren, litt samme type som Ricardo Reis – resignert, middelaldrende mann som nærmest bare driver med i sitt eget liv. Så plutselig en dag tar han en beslutning og gjør et ørlite sprell - som får uante konsekvenser. Anbefales!

Denne diskusjonen er fin også med tanke på videre lesing av Saramago og forståelse av hans forfatterskap. Jeg visste for øvrig ikke at han var død.
Takk igjen :-)

Det er fantastisk å kunne dele meninger og oppfatninger om en bok på denne måten! Det gir så mye! Det at en bok vekker så mange refleksjoner på så mange plan må være en indikator på virkelig god litteratur - kunst som skaper noe i et menneske. En slags parallell verden oppstår. Kanskje bare i en kort periode mens vi leser, et blaff. Kanskje vil denne parallelle verden sette varige spor i oss, blande seg med inntrykk og erfaringer fra vårt eget liv, for slik å kontinuerlig skape en slags plattform hvorfra vi tolker og tar inn ny informasjon - virkelig eller fiktiv (om vi nå kan skille klart mellom de to...) Er det da rart at vi opplever bøker så forskjellig? Vi leser dem med hele oss, sammensatte mennesker som vi er.

Nå ja, la meg nå ikke flyte helt ut. ;) Den avmakten jeg mener å lese inn i boken sier kanskje i så måte like mye om meg som om den. Jeg vet ikke, jeg, men for meg er avmakten allstedsværende gjennom historien. Jeg mener å lese den på alle nivåer i boken. Jeg ser den i Ricardo Reis som knapt har kraft nok til komme seg opp av sengen, uvisst av hvilken grunn. Jeg ser den i Marcenda som ikke makter å løfte sin egen arm, uansett hvor mye hun forsøker. Jeg ser den i et samfunn nådeløst og ugjenkallelig drivende mot noe skremmende farlig. Jeg ser det i Lidia, så rørende beskrevet av Saramago:

"Først senere, ute i kjøkkenet, når hun er i sving med oppvasken som har hopet seg opp, begynner tårene å strømme, og for første gang spør hun seg hva hun egentlig er her i huset, herr doktorens tjenestepike, hushjelp, men ikke hans kjæreste, for det er et ord som innebærer likhet, kjæreste, kjæreste, det kan man like godt være mann som kvinne, men de to er ikke like, og hun vet ikke lenger om hun gråter for de døde i Badajoz eller for den døden som er hennes egen, følelsen av å være ingen."

En sårbarhet ligger i denne avmakten som er så inderlig menneskelig! Vi kan kjenne på oss, ja vite, at noe ikke er riktig, i våre liv, vårt samfunn eller i vår historie, men vi vender stadig tilbake. Vi gjør stadig de samme handlingene (feilene?) i vår søken etter noe større enn oss selv - kjærlighet, sannhet, mening...

Jeg tror jeg stopper der. Tolkning må hver enkelt leser stå for selv, og jeg er allerede (for) langt inne i min. Jeg forstår i alle fall nå at jeg må lese mer av Saramago... Takk, Lillevi, for anbefaling! :)

Du skriver nydelig, Galatea! Og overbevisende.

Jeg ser disse personenes sårbarhet, og ja, avmaktsfølelse. Men jeg ser også dobbeltheten i dem – de to kvinnenes vilje og styrke. Marcenda har tatt et valg og går bak sin fars rygg for å oppfylle sine ønsker når det gjelder Ricardo Reis. Også Lidia har tatt et valg. Hun trosser moren (hun er en voksen kvinne, men vi skjønner at hennes lille familie betyr mye for henne) og bruker sin tid på doktor Reis.

Det spanske folket reiste seg mot general Franco, med støtte fra tusenvis av frivillige fra mange land (derav borgerkrigen). Det skulle likevel gå mange år før Spania igjen ble et demokrati. Portugiserne sto ikke opp mot Salazar på samme måte, med spredte angrep var det, som marinegastene i boken. Mussolinis Italia og Hitlers Nazi-Tyskland havnet på historiens søppelhaug. Det jeg vil frem til, er den styrken som også fantes i folket.

Så kan du si at vi får nye kriger, og spørre om vi egentlig noe har lært, men bare gjentar våre feil…

Akkurat der, Lillevi, rører du ved noe grunnleggende. Kan vi lære av våre feil? Ønsker vi å lære av våre feil? Dette er vår verden, dette er vår arv. Hva vil vi gjøre med den? Vi har nemlig makt til å endre den, og det er nettopp det du viser til her, Lillevi, om jeg forstår deg rett.

Kanskje er det derfor jeg ble så frustrert da jeg leste boken. Jeg så maktesløsheten til hovedpersonene og tenkte: Hvorfor gjør de ikke noe? Hvorfor lar Lidia seg bruke på den måten? Hvorfor tar ikke Ricardo Reis grep om livet sitt? Hvorfor kan ikke Marcenda bare løfte armen? Hvorfor lar verdenssamfunnet disse grufulle politikerne komme til makten?

Jeg forstår nå, etter vår lille diskusjon, at der jeg har sett avmakt har du sett styrke, Lillevi. Kanskje henger disse begrepene uløselig sammen, og det kan bare bety en ting: det finnes håp! Jeg har lest boken som en historie, et bilde, på menneskets begrensninger (fysisk, psykisk og sjelelig) i kraft av å være, nettopp, menneske. Nå ser jeg at det bildet Saramago maler i oss ikke trenger å være så ugjenkallelig mørkt...