Bokelskere.no

Etter å ha lest Underworld med en følelse av dyp respekt og beundring for Don De Lillos språklige begavelse, sitter jeg nå igjen med en følelse av skuffelse over Cosmopolis. Tidvis er språket glitrende, men overskygges av et plot som verken er sannsynlig eller interessant. Hovedpersonen er tegnet som en blanding av American Psychos Patrick Bateman og Forfengeligheten Fyrverkeris Sherman McCoy. Ja, ja, Wall Streets supermenn er lynskarpe, veltrent og psykopater, men det blir too much, troverdigheten til disse endimensjonale karakterene er lik null. Og når den ytre handlingen er like lite troverdig (hovedpersonen bruker sitt armbåndsur til å overføre et par milliarder fra en annens konto for så å sløse dem bort i ville spekulasjoner på ca 5 minutter). Hadde det ikke vært for at det nevnte språket tidvis kiler meg i hjernebarken ville jeg gitt terningkast 2.

Siden flere sammenligner med en annen bok av samme forfatter her våger jeg meg utpå med et spørsmål om Omegapunktet. Noen som har lest den og kan vurdere den opp i mot andre bøker av DeLillo? Jeg har lest den og lurer på om den er representativ for forfatteren? Jeg synes den var vanskelig å plassere og forstå. Noen som kan gi en beskrivelse av hvordan de opplevde den?

Måtte google Omegapunktet, har ikke hørt så mye om den. I og med at den er skrevet etter DeLillo ble 70 år, vil jeg tro at boken må være annerledes enn hans første bøker. Boken er jo så kort (116s), jeg ser for meg hvordan han trett av dage sliter seg gjennom skrivingen. Men hva vet vel jeg om alderens byrder, jeg er jo pur ung (hmhm).

Verdt en studie det her! Fortell gjerne hva du synes om boka hvis du leser den!

Jeg har lest den og skrev kommentar. Den kommentaren som lå før min om mangel på plott kan jeg også slutte meg til, men jeg synes ikke det gjør kortromanen interresant. Kommentaren jeg skrev og en til

Jeg har ikke lest Omegapunktet, men det høres ut som en tøff start for deg. Jeg startet med Underverden og ble blåst av banen. Den var til tider krevende å lese, men verden. Jeg har Omegapunktet i bokhylla, og det høres ut som om det blir en tøff leseopplevelse.

Liker DeLillo, liker denne boka. Troverdighet er ikke for meg noe som er avhengig av virkelighetens referanserammer, den etableres i bokas univers. Tror på DeLillo. Vanskelig å fange opp hva han vil, men kanskje det er litt av poenget, at dette er en roman i postmodernismens ånd, som har latt seg oppsluke av kaoset heller enn å forsøke å forstå strukturen og sammenhengene (slik hovedpersonen i boka mislykkes i). Cyberpunk med bakkekontakt. Selvdreven rasjonalisme ute av kontroll. Grådighet uten grenser. Ingen andre sperrer enn regler man lett forserer. Ei bok man kan plukke opp og lese bruddstykker av dette, og få et lite drypp av tidens takt og manglende tone.

Jeg sier meg i mye av det du sier om Cosmopolis her, Knut-Arne. Særlig: "Troverdighet er ikke for meg noe som er avhengig av virkelighetens referanserammer, den etableres i bokas univers".

Jeg sier meg ENIG i mye av det du sier om Cosmopolis, skulle det stå, Knut-Arne (lillegutt hyler et lite trass-anfall i ørene på meg nå - derav mangel på konsentrasjon resulterende i skrivefeil, he-he, må ta en liten pause).

Jeg er også stor fan av Underverden (Underworld), men deler ikke helt din skuffelse i forhold til Cosmopolis. Jeg synes din analyse av endimmesjonale karaterer blir litt for kjapp og enkel. Jeg ser poenget ditt, men deler ikke oppfatningen. Dette ligger nok langt nærmere virkeligheten enn du tror.

Jeg synes at boka leverer endel gode beskrivelser av situasjoner, slik som jeg ser de for meg. Det tas langt flere irrasjonelle økonomiske beslutninger enn det man tror.

Men Underverden er bedre.

Ok, ser at jeg må presisere litt. Min "skuffelse" av hovedpersonen henger mer på at den gjentar klisjeaktige beskrivelser av Wall Street mannen slik den gjentas i de fleste bøkene fra dette finansuniverset (påstår ikke å ha lest alt som finnes, og jeg håper noen kan vise til en bok som ikke er slik). Jeg nekter simpelthen å tro at denne mannen representerer noe som ligner normalen på Wall Street. Det er heller ikke realisme jeg søker av en postmodernist som DeLillo, men poenget mitt er at det verken er originalt eller realistisk. Enig med deg holgei om at irrasjonalitet beskriver økonomiske beslutninger så godt som noe annet (lærdom nr 1 fra finanskrisen), men mitt eksempel i mitt første innlegg gikk på umuligheten av å overføre milliardbeløp fra en annens konto via en klokke. Selv hvor avansert klokken er. Er du uenig? :-)

Jeg er uenig med deg at det milliardoverføringen med klokke er så far fettched at deter umulig. Jeg har jobbet med teknologi som er minst like avansert. For meg så var dette et bilde som fungerte bra.

Det er en grunn til at Wall street mennene beskrives som de gjør. I tillegg er det viktig å skille mellom aktører som investorer, meglere, analytikere osv.

Jeg sier ikke at denne mannen er normale, men opplever han som troverdig. Det er en virkelighet der ute som vi ikke kjenner til.

Wall street kulturen er sammensatt, men beskrivelsene er ikke tatt helt ut av løse luften. Ofte (sier ikke at dette gjelder deg) er fordommene mot bransjen det som gjør at man kaller det klisje og ikke ser nyansene. HVis du leser Michael Lewis, som har jobbet som selger av obligasjoner og vært jounarlist i Condè Nast Portfolio, så vil du oppdage liknende beskrivelser av de som jobber der.

Men du skriver gode innlegg, og klarer og engasjere meg. Det synes jeg er bra!!!!

Min skepsis knyttet til nevnte hendelse er kanskje forankret i at jeg studom sliter med å logge meg inn i nettbanken. Så mulig bias er hos meg. :-)

Takk forøvrig for henvisning til Michael Lewis, har ikke hørt om ham før. Og takk for skrytt på slutten, jeg er svak for sånt. :-)

Jeg leser Liar's poker av Michael Lewis. Dette er en beskrivelse av oppblomstringen av til obligansjonsmeglerne på 80 tallet. Det er interessant lesing, spesielt om man ser det i sammenheng med finanskrisen i 2008/2009, og delvis pågående enda. Til tider er det fornøyelig lesing, men det av og til blir litt teknisk økonomisk.

Høres ut som renspika amerikansk litteratur, som er for amerikanere fra amerikaner.

For å være nysgjerrig, hva mener du egentlig med dette?

Høres bare ut som det er for amerikanere fra amerikanere. Det er ikke all litteratur vi i Europa skjønner som kommer fra Amerika.

Jeg skjønner fortsatt ikke hva du mener. Mange mennesker i Norge, er nærmere Wallstreet kulturen enn mange som bor i USA.

Du er selvfølgelig i din fulle rett til å hevde dette, men jeg prøver bare å forstå hva du mener.

Du har helt sikkert rett i at det ikke er all litteratur fra USA, vi i Europa forstår, men jeg tviler på at denne boken er an av dem.

Har du eksempler på dette, Kirsten? Hvilke forfattere/romaner? Jeg for min del tror nok hva man forstår, og hva man interesserer seg for, er en nokså sammensatt affære; hver og en sin "forståelseshorisont" avhenger av mye mer enn hvilket land man er fra... Det å ville si at en del litteratur ikke lar seg skjønne av andre enn...osv, står i fare for å virke reduserende (og, i noen tilfeller faktisk arrogant...) overfor eksisterende eller potensielle lesere. Så, i all vennlighet, Kirsten, jeg synes du var litt kjapp :-) Men du har sikkert lesererfaringer som underbygger din påstand, og det respekterer jeg selvsagt :-)

Jeg lurer også på hva K. Lund mener med dette. Er overhodet ikke enig i en slik vurdering. For øvrig: Reisen som foretas i hovedpersonen foregår ikke bare på det ytre, men også på det indre plan. FOrtellingen handler ikek bare om ytre hendelser...

Helt enig med din beskrivelse.

Anbefaler Comopolis på engelskspråklig lydbok! Oppleseren er veldig god; stemmen hans viser at fortellingen også har en slags drømmeliknende kvalitet :-)

Jo, men det er da mye amerikanske litteratur som er bra... Steinbeck, Richard Yates, James Sallis. Og Don DeLillos Underworld!

Ja, det burde være unødvendig å si at det kommer/har kommet stor litteratur fra USA. Jeg skriver under på de du nevner (men har ennå ikke lest alt av Sallis). - Richard Yates, som du never, er jo rett og slett genial - både den gangen da og i dag (f. eks. The Easter Parade eller Revolutionary Road). Jeg tilføyer, som eksempel på en av dagens store amerikanske forfattere, Paul Auster. Auster er allerede en stor klassiker - jf f.eks. Moon Palace eller The New York Trilogy. Dessuten burde amerikanske størrelser som Edith Wharton, Nathaniel Hawthorne, Edgar Allan Poe eller H. D. Thoreau si sitt om at litteraturen fra Amerika ikke bare må tas med i beregningen, men er å ta på ytterste, litterære alvor. For ikke å snakke om lesergleden man får gjennom nevnte forfattere :-)

Enig med deg Kristin angående Auster, og la oss ikke glemme hans viv, Siri Hustvedt. Synes hun har mange av de samme kvalitetene som Auster, kanskje spesielt i hennes tidlige bøker (som The Blindfold).

Deler også din begeistring for Yates, har dog foreløpig bare lest Cold Spring Harbor.

Siri Hustvedt må med, ja! The Blindfold og What I loved er mine favoritter :-)