Bokelskere.no

Den ungarske jøden Andras Lévi har fått oppfylt en drøm han nesten ikke hadde turt å håpe på skulle gå i oppfyllelse: han har fått et stipend til den prestisjetunge arkitektskolen Ecole Speciale i Paris. I Ungarn er det ikke enkelt for jøder å få seg skolegang, fordi det er svært begrenset hvor mange jøder som blir tatt opp. Da han pakker med seg det lille han har av eiendeler i en koffert og skal reise avgårde til Paris i 1937, får han med seg et brev fra noen bekjente av foreldrene som han skal levere til den mystiske C. Morgenstern. Lite aner han da at denne kvinnen, som livnærer seg som danseinstruktør, etter hvert skal bli hans livs store kjærlighet.

Etter kun kort tid i Paris skjer det utenkelige; stipendet blir av ukjente grunner stoppet, og en stund ser det svært mørkt ut for Andras. Men så får han seg heldigvis jobb som løpegutt på teateret Sarah Bernhard, og det blir dermed mulig for ham både å få betalt skolepenger og å overleve på et vis.

I årene før utbruddet av andre verdenskrig er det ikke helt ufarlig å være jøde i Paris, for jødehatet sitter dypt hos folk og det er mange - ikke bare nazistene - som ønsker å få jødene fjernet fra samfunnet. I begynnelsen er det først og fremst høyreekstreme grupper som regelrett banker opp og til og med dreper jøder. Etter hvert får jødene skylden for det meste som er galt. Selv før Frankrike ble okkupert av tyskerne, ble det innført lover som nærmest gjorde det umulig for jøder uten fransk statsborgerskap å bli der.

I mellomtiden har Andras og Klara (som frk. C. Morgenstern egentlig heter) innledet et forhold. Klara er nesten ti år eldre enn Andras, men dette bryr han seg ikke det minste om. Han elsker Klara og det er henne han vil ha. Klara som er eksil-ungarer og som skjuler en hemmelighet så grufull at hun ikke for sitt bare liv vil røpe den for hvem som helst ...

Etter hvert tvinges Andras til å forlate Frankrike og vende tilbake til Ungarn. Klara følger med fordi hun ikke vil forlate det som etter hvert har blitt hennes ektemann. I Budapest venter imidlertid en nokså ublid skjebne. Selv om Ungarn kanskje ikke var det landet som behandlet sine jøder verst, heller ikke etter at landet ble alliert med Tyskland, ble spesielt jødene innkalt til arbeidsleire, hvor forholdene var så elendige at det var mer flaks enn noe annet som gjorde at enkelte i det hele tatt overlevde. Andras blir i likhet med sine mannlige familiemedlemmer - deriblant to brødre - og andre jøder bl.a. brukt som mineryddere langs grensen mot Sovjetunionen. I mens må Klara, som er gravid med parets første barn, klare seg som best hun kan alene. Dvs. hun har sin familie rundt seg, men hun er uvitende om at henne velstående far presses for store verdier av ungarske tjenestemenn for å sikre at det ikke blir rippet opp i hennes gamle hemmelighet.

Andre verdenskrig skrider frem, og med dette følger lidelser og død, sult og forfrysninger ... Ren flaks avgjør hvem som overlever. De fleste er imidlertid ikke så heldige ... Vi følger familiene til Andras og Klara frem til krigens slutt, som ender med at Budapest bombes sønder og sammen. De få som greide å overleve, flyktet til slutt til USA ... I mellomtiden hadde de opplevd at deres allierte - Tyskland - okkuperte Ungarn, hvilket førte til massive angrep på den jødiske delen av befolkningen. Rundt 400 000 jøder ble drept i tyske konsentrasjonsleire under okkupasjonen. Deres befriere, russerne, endte til slutt opp som nye okkupanter, og den forventede friheten uteble dermed. Slaget om Budapest regnes for øvrig som et av de blodigste slagene i andre verdenskrig, og det var russerne som kjempet mot tyskerne om å få herredømme over byen. Etter langvarige beleiringer av byen, ga tyskerne til slutt opp og kapitulerte i midten av februar 1945. Under den to måneder lange okkupasjonen overlevde byens ungarere i det som var igjen av byen, uten tilgang til nye matforsyninger. Da var 70 % av byen bombet i stykker, og alle broene som en gang hadde forbundet bydelene Buda og Pest var ødelagte ...

Denne over 700 sider lange boka var ikke så mye som en eneste side for tykk! Tvert i mot følte jeg at det kanskje gikk vel fort på slutten. Ikke siden jeg leste Hans Falladas "Alle dør alene" i fjor høst har jeg vært så til de grader engasjert over en bok som da jeg leste "Den usynlige broen". Noe skyldes selvsagt at jeg er veldig glad i og fascinert av Ungarn som land, og noe skyldes at andre verdenskrig og spesielt jødenes skjebne engasjerer meg sterkt. Mens jeg leste boka tenkte jeg mer og mer på hva som har ført til at Julie Orringer, en relativt ung amerikansk forfatter, har interessert seg så voldsomt for ungarske jøders skjebne at hun har skrevet denne kolossen av en roman. Svaret fikk jeg da jeg leste etterordet. For dette handler ikke overraskende om hennes egen families historie, skjønt selve romanen er en fiksjon. Dermed ramlet mange brikker på plass. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å lete frem så mange detaljer om hva som egentlig skjedde i Ungarn uten å ha andre kilder å gå til enn kun dokumenter. Ungarn deler skjebne med alle de andre sovjet-okkuperte statene som tidligere utgjorde Østblokken, hvor historien ble skrevet for å fremme russifiseringen av landet og ikke for å dokumentere den egentlige sannheten om det som skjedde. Derfor sitter jeg tilbake med en følelse av å ha lest noe helt unikt, som det tidligere ikke har vært skrevet altfor mye om.

"Den usynlige broen" er både velskrevet, dypt rørende, interessant, brutal og opplysende om Ungarns rolle under andre verdenskrig, vinklet fra et par jødiske familiers ståsted. Det helt surrealistiske i hvilken skjebne som ble jødene til del, har Orriger fått godt frem uten å ty verken til klisjéer eller tårseperse-tendenser. Kanskje var det nettopp den etter hvert fortettete fortellerstilen på slutten som gjorde at de mest grusomme detaljene ikke fremsto som så gråtkvalte som de mest sannsynlig ellers kunne ha blitt? Selv om boka er meget godt skrevet og selv om historien er svært interessant, har jeg vært noe i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Blant annet savnet jeg de virkelig gode og dyptpløyende personskildringene som sekser-kandidater preges av. Når jeg likevel ender med å gi terningkast seks, er det historien og det unike ved bredden og dybden i denne som har vært avgjørende for meg. Boka er virkelig vel verdt å få med seg, og jeg anbefaler den på det varmeste. Selv fant jeg begynnelsen av boka litt tung, men etter å ha passert side 100, fløt sidene nærmest av seg selv.

For øvrig synes jeg at forfatteren gjorde en ikke så liten feil når hun ikke sier rett ut at året var 1956 for familiens avreise til USA. Mange lesere får inntrykk av at de hadde reist rett etter krigen. (Muligens også du trodde det...fikk jeg inntrykk av hvordan du skrev 'til slutt') Men det hadde vært lite mulig med de midlene de hadde og de aller fleste ville jo avvente og se hva som skjer i hjemlandet etter krigen.
Mellom de to siste kapitlene hopper vi 11 år framover i tid (fra 1945 til 1956), og jeg savner i starten av 42.kapittel at leserne blir orientert om det. Det nevnes kun i en liten setning midt på side 705 at det har gått 11 år. Og man kan jo skjønne at barna Tamás og Április har blitt skolebarn i mellomtiden.
De som kjenner ungarsk historie, de skjønner jo at i det siste (42.) kapittelet snakker vi om revolusjon i oktober 1956 og det er faktisk veldig riktig beskrevet, inkl. Szabad Europa rádió og politiske hendelser hvordan revolusjonen ble mislykket. Og det er nærmest allmennkjent at mange hundretusener ungarske mennesker måtte/kunne/ burde forlate landet rett etter at revolusjonen ble slått ned. Ikke bare jøder, men de som på en eller annen måte var involvert. I alle vestlige land finnes ungarske flyktninger (og etterkommere) fra 1956. Familien Tibor (tidligere Lévi) i USA er en av disse familiene.
Også i Norge kom noen tusen....

Jeg er veldig glad for at du likte boken så godt og at du er fascinert av Ungarn som land. Men noe av det du skriver er jeg dypt uenig i.
Jeg siterer : "Jeg tror nemlig ikke det er mulig å lete frem så mange detaljer om hva som egentlig skjedde i Ungarn uten å ha andre kilder å gå til enn kun dokumenter. Ungarn deler skjebne med alle de andre sovjet-okkuperte statene som tidligere utgjorde Østblokken, hvor historien ble skrevet for å fremme russifiseringen av landet og ikke for å dokumentere den egentlige sannheten om det som skjedde. Derfor sitter jeg tilbake med en følelse av å ha lest noe helt unikt, som det tidligere ikke har vært skrevet altfor mye om."

Dette er en typisk klisje hvordan folk i "Vesten" tenker/tenkte om "Østblokken". Jeg sier rett ut at du tar feil, historien til Ungarn er ikke (lenger) "russifisert" skrevet. Det finnes arkiver og museer med originale dokumenter, dvs. Den egentlige sannheten er veldokumentert. Det hadde vært vanskeligere (men ikke umulig!) å finne de før 1988, men boken er skrevet i 2010 og Julie Orringer har ikke bare har skrevet boken utifra familiens errindringer og fortellinger, men har gjort research fra ikke-russifiserte dokumenter fra Ungarn i tillegg. Jeg synes ikke at slike semi-objektive påstander (som kan faktisk såre noen) hører til bokanmeldelser. Det finnes flere mørke eksempler også i norsk historie som ble beskrevet og dokumentert litt annerledes i en periode inntil sannheten kom frem noen tiår senere.
Og jo, du har helst noe helt unikt, fordi at "Den usynlige broen" er en unik bok...
Men det har blitt skrevet veldig mye om dette temaet tidligere og, muligens uten oversettelse til norsk og ikke minst uten så stor internasjonal anerkjennelse som denne romanen fikk.

Takk for et interessant innspill! Vi er nok ikke uenige når det kommer til stykket, men snakker kanskje litt forbi hverandre?

Jeg er klar over at mye av den egentlige sannheten om det som skjedde har kommet frem i lyset etter at den kalde krigen var over. Det tar imidlertid litt tid før de gode historiene kommer til litteraturen, og det var vel egentlig dette jeg tenkte da jeg skrev som jeg gjorde. Jeg er selv ikke historiker, og har selvfølgelig ikke dybdekunnskaper om dette, så jeg er åpen for at min kommentar ikke er helt dekkende for hva andre som virkelig kan mye om dette, vil mene er korrekt. Jeg er selvsagt opptatt av at det jeg skriver skal være mest mulig korrekt.

Hvilken bakgrunn har du?

Min bakgrunn (om du mener utdanning) er medisinsk :-) Men jeg er ungarsk og har lært mye om "den sannheten" gjennom min skolegang og artium. Vi har fått en ikke-russifisert utgave allerede i 80-tallet og mine foreldre som ble født rett etter krigen har vært også velorientert i hele oppveksten. Uansett var det ikke russernes interesse å forandre historien denne boken handler om, hendelsene rundt 1956 (som boken slutter med) derimot ble modifisert noen ganger. Men jeg synes ikke at Ungarns historie kan nevnes som Ett med "Østblokkens" historie, det er viktig med "individualisering" fordi at det var skrikende forskjeller på alle plan. Men det er en annen tema igjen... God natt!

Takk for avklarende kommentarer! Da fikk jeg nyansert noen oppfatninger jeg hadde og lærte noe nytt! :-)

Eg sluttar meg til din gode og fyldige omtale av boka, Rose-Marie, men eg vil tilføye litt.........
I starten brukte eg litt tid på orientere meg i familien, relasjonar etc, men etterkvart vart det meste klart. Synest Orringer har greidd å fortelje ei svært fengande, medrivande historie der ho gjer det lett å identifisere seg med hovudpersonane - og dei traumene og det grufulle dei måtte ta innover seg. Det gjekk ikkje lang tid før eg opplevde at eg vart "kjend" med Andras og Klara. ..

Utover i boka vart eg opprørt over styresmaktene både i Frankrike og Ungarn ( sjølv om det no er kjent historie), eg let meg begeistre av samhaldet og solidariteten mellom familie og vener i situasjonar der dei fleste ville ha bukka under utan hjelp. Eg greier aldri å akseptere eller venne meg til at enkeltmenneske kan utføre så grusomme handlingar mot andre......sjølv om eg veit det også. Som historieinteressert var det også på tide å få eit bidrag frå Ungarn og Aust-Europa - sidan det er seierherrane som skriv historia, var det ganske begrensa frå landa i aust i mine bøker..

Det var mange sterke sekvensar her, og ja, eg er einig i at sjølv dei mest ubarmhjertige scenene vart fortalt utan sentimentalitet. Dei siste 2-300 sidene greip meg utruleg sterkt - og det var med vemod eg vende siste sida i boka.

Eg undra meg over ein del bilde/metaforbruk - spesielt i starten.Nokre av skildringane virka litt kunstige eller oppkonstruerte, så derfor landar min terning på fem pluss

Jeg ga også denne en sekser. http://artemisia.bloghog.no/2012/02/05/sterkt-om-ungarske-joder-i-krig-artes-bok-og-bilder/

Flott blogg-post på romanen, Anita, og fine bilder du har lagt inn.

Jeg gav også denne boken en sekser. Enig med Rose-Marie at skal det gis seks, må boka være særs god.

Kan ikke være mer enig, Rose-Marie. En "fulltreffer" av en bok. Som alltid en flott bokanmeldelse.

Jeg må bare slutte og lese bokanbefalinger, denne boka ligger på bordet mitt, og Fallada er jeg i gang med. Livet er for kort.

Da sitter du med to bokperler. Gled deg til begge.