Bokelskere.no

Denne boka avbrøt jeg da jeg hadde kommet om lag 1/4 av gårde. Den var først og fremst så lite interessant, synes jeg. Jeg har virkelig lest en god del litteratur om psykiske lidelser hos hovedpersonen(e), og har lest med stor interesse. Men denne boka fenget rett og slett ikke.

Det virker nesten som du foretrekker faglitteratur om emnet, eller skjønnlitteratur tettere opp mot faglitteratur. Tar jeg feil?

Ja, du tar feil. Jeg er veldig altoppslukende og leser det meste. "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" er noe av det vnnondeste og vakreste jeg har lest. Bare for å ta ett eksempel. Men
"En dåre fri" fenget meg imidlertid ikke. Kanskje var det en tabbe å "lese" den som lydbok ...

Jeg har ingen kjennskap til Beate Grimsrud, derfor blir det gjetninger i fra min side. Men dersom forfatteren lider av en eller annen form for psykisk lidelse som reguleres gjennom medikamenter, finner jeg en forklaring på hvorfor boken ikke fenget meg. Dette har jeg opplevd hos forfattere tildigere. Medisineringen virker kjemisk på hjernen slik at følelsene dempes og dermed rører de ikke ved de strengene som jeg ellers har veldig glede av både i virkeligheten og i bøkenes verden.

Det er mulig at du er inne på noe der. Og jeg har forsøkt å komme på bøker jeg har lest, hvor man kommer veldig tett inn på psykiatrien på en (for meg opplevd) givende og interessant måte. Her er noen:

• "De gales hus" av Karin Fossum
• "På St. Jørgen" og "Professor Hieronimus" av Amalie Skram
• "Skråninga" av Carl Frode Tiller
• Janet Frames bøker (hvor mange av dem handler om hennes egen historie innenfor psykiatrien)
• "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison
• "Ansikt til ansikt" av Claudia Reilly
• "Gjøkeredet" av Ken Kesey
• "Gjennom ordene" av Marie Cardinal
• "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" av Hannah Green
• "Ordensforstyrrelse" av Richard Yates
• "Skammen" av Bergljot Hobæk Hoff

Skammen gjorde et dypt inntrykk på meg, ellers er det mange bøker på listen din jeg ikke har lest. Hannah Green`s Jeg lovet deg aldri en rosenhage leste jeg for mange, mange år siden, likeledes Gjennom ordene, førstnevnte kommer jeg nok til å lese om igjen.

Gjøkeredet har jeg bare erfart i Jack Nicholsons' uforglemmelige tolkning. Og Carl Frode Tillers Skråninga står i hylla og venter på meg. Jeg ser frem til å stifte bekjentskap med hans forfatterskap.

Noen eldre forfattere, som Dostojevskij, skriver om meningen med våre lidelser og fremfor alt å gjøre seg fortjent til dem, snarere enn å gjøre seg fortjent til lykke. I dag er det nesten bare lykke som gjelder, og smerten må vi for en hver pris fjerne som om den ikke hører hjemme i livet vårt.

Den jødiske legen og psykiatikeren Viktor Frankl skriver om sine erfaringer i tysk fangenskap under den annen verdenskrig og poengterer hvor viktig det var, ikke bare å lide, men å finne en mening i lidelsene. For ham var det å bevare verdigheten og menneskeligheten midt i alt det umenneskelige det som holdt ham oppe. I konsentrasjonsleirene delte menneskene seg gjerne inn i to grupper; de som etter hvert oppførte seg som svin og de som greide å holde på menneskeligheten sin. Hvilken gruppe du hadde havnet i, er i stor grad ditt eget valg, mener han.

Personlig er jeg svært skeptisk til et samfunn som nærmest gjør all smerte og lidelse til arv og genetikk. Jeg tror ikke det tjener menneskeheten på sikt.

Leste den ut, men ellers står jeg bak det du skriver.