Bringsværd skrev hvassere før, noe denne antologien er et tydelig eksempel på. Merket dessuten at vi har vidt forskjellig humor etter bare noen få avsnitt, og jeg er heller ikke overbegeistret over det fortellermessige grepet han har valgt hvor hunden er forfatterens samtalepartner. Dialogene knytter tekstene sammen, men avsporingene er for mange og kvaliteten er med dette svært varierende. Liker Bringsværd best som forfatter av skjønnlitteratur.
Sist sett
