Bokelskere.no

I dag er jeg glad for at jeg satte meg på venteliste på biblioteket i stedet for å kjøpe denne som jeg opprinnelig hadde tenkt.

Jeg likte den ikke, og jeg skal forsøke å begrunne hvorfor.

Først reagerte jeg på språket. Etter at jeg har lest et par bøker i denne korte, knappe stilen som Grimsrud benytter jeg av her, passer ikke dette språket min smak. Jeg synes det er litt stressende og anmassende å lese, og jeg får en idiotisk følelse av at det er et barn som har skrevet teksten.

Dernest sliter jeg med troverdigheten til både karakterene og deler av historien. Jeg følte meg distansert til Eli, og til tross for at jeg er en svært lettrørt person, fikk jeg ikke kontakt med følelsene mine mens jeg leste.

Troverdigheten i forhold til hva et sykt menneske kan greie å gjennomføre av prosjekter ol. ofte tungt medisinert, kan ikke jeg uttale meg om, men jeg synes hun var i overkant velfungerende i den ene setningen, mens hun på neste side går helt i stykker. Denne vekslingen, alle menneskene og dørene (forlag, TV, radio) som sto på vidt gap, nesten uansett hvor syk og medisinert hun var, skurret hos meg gjennom hele boka.

Jeg tenker at hvis hun skriver om seg selv, så har hun gjort seg selv sykere i boken, enn hun i virkeligheten var/er.

Vi hadde en diskusjon en tid tilbake om det var nødvendig å like/tro på hovedkarakteren for å like boka, om det var nødvendig å tro på historien. I dette tilfelle ble mangelen på tillit utslagsgivende for meg.

Jeg er nettopp ferdig med boka, og synes den er rett og slett fantastisk. For meg ligger spenningen i vekslingene mellom å være så syk - og samtidig ha en sterk tiltrekning på folk, skaffe seg venner, være omgjengelig, og fungere i omgivelsene.

Det er fascinerende hvordan den nesten blinde, dyslektiske Eli klarer bli suksessrik forfatter. Overgangen fra tilværelsen med disse handicapene til hvordan hun kan utgi bøker på et godt og feilfritt språk blir kanskje tatt litt lett på.

Etter å ha fullført boka, sitter jeg med en følelse av at det er den syke Eli er mest fremtredende i boka - mens den velfungerende Eli blir et bakteppe. Det er flest spørsmål knyttet til den velfungerende siden. Hvor kommer de fra, disse vennene som stiller opp for den syke Eli? Hvordan ser de henne?

Boka gjorde et sterkt inntrykk, gjorde meg "urolig" inni, og jeg tenker mye på den. God lesesirkelbok!

Jeg likte også boka kjempegodt! Det er noen måneder siden jeg leste den før jeg sendte den av gårde til resten av lesesirkelen min, men gleder meg til å snart få den tilbake, for da tror jeg jammen jeg skal lese den en gang til. Det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er å ha fått en bittebitteliten innsikt i hvordan det kan føles å oppleve disse vanvittige svingningene i livet. For meg spiller det da mindre rolle hvor mye hun bruker av sitt eget liv. Jeg har også sett hvor stor avstand det kan være mellom gode og dårlige perioder for andre psykisk syke, så for meg er boka troverdig. Dette var min første Grimsrud-bok, men kom akkurat over en annen, "Søvnens lekkasje" som nå ligger her og venter på å bli lest.

Eli og historien hennes henger ikke på greip for meg, og jeg har begynt å bli litt mer skeptisk til denne nye genren, hvis det går an å kalle det det.

De fleste forfattere bruker seg selv i bøkene sine, men Knausgård, Grimsrud og mange andre tar dette helt ut, og jeg kan ikke fri meg for å tenke at det både er manipulerende og spekulativt.

Vi lesere vet ikke hva som er fiksjon og hva som ikke er det, og mange tror gjerne at alt er sant.

Mener å ha lest et sted at Mental Helse ville bruke boken i sitt arbeid. Det sier noe om vilken innflytelse slike bøker kan ha. I beste fall betenkelig.

Er det så betenkelig hvis Mental Helse vil bruke denne som en av flere inspirasjonskilder i sitt arbeid? Hvis den kan gi helsearbeidere bedre forståelse for hvordan pasientene opplever sin tilstand, er vel ikke det noen ulempe? Ikke mange mentalpasienter er i stand til å formidle sin tilstand på en slik måte.

Jeg klarer nok ikke å si meg enig i at det ikke har noe å si om boka reelt sett er en selvbiografi eller roman. Det er feks en del gjentagelser rundt innleggelser og utskrivninger som er helt ok i en selvbiografi, men som tilfører leseren mindre i en roman. Når Grimsrud nekter å svare, bidrar dette selvsagt til å holde spenningen oppe.

Skeptisk til genren? Vi får vel finne oss i at det har oppstått en reality-genre i den skjønnlitterære litteraturen. Positivt er at forfatterne kan kaste lys over nye perspektiver bedre enn forfattere som forsøker å forestille seg. Den største ulempen er for meg at folk som ikke ønsker det, risikerer å få brettet ut livet sitt.

Mine betenkeligheter i forbindelse med Mental Helse, dreier seg om at "helsevesenet" har en tendens til å sammenligne, generalisere. Jeg er ikke så sikker på at det tjener andre klienter/pasienter.

Jeg klarer nok ikke å si meg enig i at det ikke har noe å si om boka reelt sett er en selvbiografi eller roman.

Denne kommentaren forstår jeg ikke helt hvor du henter fra.

Ja, det har oppstått en ny genre, og reality-genre er en god beskrivelse. Heldigvis går det an å unngå disse fenomenene både i bokform og på TV.

Hei gretemor! Siden du har brakt inn Mental Helse; så er er til opplysning Mental Helse en interesseorganisasjon for brukere av de såkalte Psykiske tjenester i kommuner og på fylkesplan. Selv har jeg ikke lest "En fri dåre", men jeg kan veldig lett forstå hvorfor MH vil bruke boka. Like mye som "I dag våknet jeg som en løve". Romaner har i alle år brukt virkeligheten /the reality. Om noen kutter ut denne fiksjonsmerkelappen, vil det aldri være bare virkelighet. Det vil være et menneskes gjengivelse av den. Dermed oppstår det ingen helt ny situasjon. Og derfor kan også MH bruke boken, like mye om den hadde vært en roman. Ja, det betyr virkelig ingenting om det er en selvbiografi eller en roman - ikke annet enn i den forstand at leseren inntar en annen holdning til forfatternavnet, og forfatteren til sitt stoff selvsagt. Men virkeligheten vil jo begge skildre, både romanforfatter som selvbiografist!

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du blander deg inn her. Er det for å opplyse meg om hva Mental Helse er?

Å delta i en debatt på Bokelskere er da vel ikke å blande seg inn? Det er da vel det vi er her for?

Hei gretemor! Tenkte først at jeg ikke skulle svare på kommentaren din, dessuten kom jo Ellen E. Maartol ilende til med et forsvar (takk for den Ellen!). Men det er noe med at jeg nå engang har tenkt at jeg skulle delta i bokelskernes meningsutvekslinger: dessuten er jeg engang medlem i Mental Helse. Jeg har også noen tanker om hvorfor det aktuelle skillet mellom selvbiografier/romaner som jeg ville lufte ...

Din reaksjon finner jeg merkelig gretemor. Kan det skyldes at du har gått vel langt i argumentasjonen din for å diskreditere "En dåre fri"? Vi vil ikke kunne reise noen som helst folkebevegelse her i bokelskere, annet enn når det kommer til stykket å forsvare "boken", som et generelt begrep. Men jeg forvarer altså som du skjønner årsaken til at Mental Helse vil benytte seg av "En dåre fri".

Litteratur kan virke veldig befriende for folk som har, eller har hatt en fase der de ville beskrive seg som syke. Om det er omgivelsene eller ens egen vurdering, som aksepterer sykdomsbetegnelsen.

Om du som leser ikke klarer å akseptere fortellerstilen til Grimsrud, er derimot din egen frie tolkning. Men du kommer aldri til å kunne skape presedens til å kunne si at Grimsrud må være en bløffmaker! Du kan rent personlig føle det sånn (av mange forskjellige årsaker), og jeg leser gjerne hva du har å si.

Men reaksjonen din ovenfor mitt innspill gir meg en følelse av at du gir din egen mening en alt for stor betydning. Det er riktignok en felle vi alle kan - og skal gå i. Men det betyr ikke at vi skal glemme at vi i iveren etter å fremføre våre leserstandpunkter, kan tråkke på andres rett til å fremføre meninger.

Jeg tror du gjør klokt i å lese boken først, og deretter kan det bli interessant å lese din oppfatning av boken, og om hvorvidt du fortsatt synes den er aktuell som en nyttig bok for "mental helse"

Jeg har lest boken og synes den er knakende god, og støtter at den er interessant også for Mental helse, som en nær og intens beskrivelse av hvordan mentale tilstander kan oppleves fra innsiden. Dessuten mener jeg Rune Arenfeldt Berg argumenterer greit og saklig, og har lov å diskutere fenomener som hvordan ulike romaner kan brukes og ikke, og av hvem, også sjøl om han ikke har lest akkurat denne. Men jeg antar han har fått lyst til å lese boka nå :-)

Hei Rune! Vet du hva, jeg orker ikke la meg provosere eller bruke mer energi på å forsvare og begrunne mine tanker, erfaringer og følelser. Jeg har all mulig respekt for deg og den jobben Mental Helse gjør.

Allikevel tillater jeg meg å sette spørsmålstegn ved verdien av denne typen litteratur.

Enig med deg. Det er kipt å henvise til "biografier" for at mennesker under behandling skal forstå seg selv bedre!

Det står da enhver fritt å "blande seg inn i"!!! en debatt her på Bokelskere! Og hensikten er vel da å gi sitt bidrag til debatten.

Det er selvfølgelig helt greit å diskutere bøker på bokelskere, det er jo det denne siden primært er opprettet for. Men jeg misliker sterkt at man "blander seg inn i" og "kritiserer" andres innlegg. Det som er så inspirerende med denne siden er å lese andres oppfatninger om bøker. Ofte ser vi at meningen om en bok er høyst forskjellig. For meg har dette resultert i at jeg har tatt fram boken en gang til, kanskje lest den på nytt for å se om jeg har oversett, eller ikke lagt tilstrekkelig vekt på, deler av innholdet i boken.

Det vi nå ser i denne tråden er kritikkverdig.

Personlig legger jeg vekt på noen viktige prinsipper i all form for debatt:

1. Saklighet
2. Kunnskap og/el erfaring om temaet som diskuteres
3. Ikke gå i forsvar
4. Lytte
5. Konkludere på et så realistisk grunnlag som mulig, og utfra egen overbevisning

Det er ikke meningen at en meningsytrer skal måtte "forsvare" egne synspunkter. Og som et minstekrav burde de som uttaler seg om en bok, ha lest den.

Det er egentlig 2 temaer som diskuteres her:

1. Boken " en dåre fri"
2. Diskusjon om hvorvidt skjønnlitterære bøker har sin berettigelse som " faglitteratur"

Kanskje burde med fordel disse temaene diskuteres hver for seg slik at man kan oppnå saklige debatter på et mer realistisk grunnlag. Diskusjonen i dennne tråden er ihvertfall på " ville veier" og svært uverdig.

Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig i at de to temaene behøver å skilles: boken og om skjønnlitteratur har sin berettelse som faglitteratur. Fordi: skjønnlitteratur kan beskrive "noe" som faglitteratur ikke i samme grad kan "fange" eller sagt på en annen måte: få en til å forstå sammenhenger som en ikke like lett får fatt i gjennom faglitteratur.

I forbindelse med diskusjonen om denne boken, startet jeg diskusjonstråden: " skjønnlitterære bøker som et nyttig supplement til faglitteratur". Den fikk stor oppslutning og resulterte i mange og flotte bidrag til debatten. Den bør du lete opp. En svært interessant og lærerik diskusjonstråd. ( ligger under "litt av hvert" og du må se tilbake til 27/10 d.å.).

Den om selvbiografi vs roman var en tilbakemelding til Ann-Kristin - burde vært plassert direkte under hennes innlegg, selvfølgelig.

Likte boka svært godt! Synest Grimsrud får godt fram ulike sider ved det å vere psykisk sjuk - både språklig og innhaldsmessig.

Heldig for deg at du likte den. Vi er forskjellige og har ulike filtre vi leser igjennom. Derfor blir meningene så ulike.

Som deg er jeg også skuffet over denne boka. Hadde store forventninger og gledet meg til å lese den. Vanligvis har jeg ikke problemer med bøker som er skrevet i et knapt språk, men her i denne boka syntes jeg ikke det helt passet inn med. Savner mer flyt over fortellingen og mon det ikke var dette som gjorde at historien ble noe vanskelig å leve seg inn i for min del. Har lest andre bøker med samme tematikk og har aldri hatt noe problem med å leve meg inn i dem, men her føler jeg som deg en veldig distanse, det blir liksom bare masse ord! Nok en oppskrytt bok som jeg angrer på at jeg kjøpte.

Ja, dessverre nok en oppskrytt bok. Den finnes i 469 boksamlinger. Alle de har selvfølgelig ikke lest den, men jeg fant ikke én eneste negativ kommentar om boken, og det tror jeg ikke er fordi alle likte den.

Vi er med på å skryte bøker opp i skyene her inne, fordi få tar brytet med å kritisere og begrunne. Det er så mye lettere å la det være.

Det begynner å bli en stund siden jeg leste den, og selv satt jeg også med en følelse av at den var veldig oppskrytt selv om jeg nok var litt mer positiv enn deg. Jeg husker imidlertid at jeg leste litt blandede tilbakemeldinger på boken her inne. En kommentar jeg husker godt var noe slikt som at når du hadde lest de første femti sidene, så hadde du i grunn lest alt. Resten ble bare en eller annen form for gjentakelse. Akkurat det var jeg veldig enig i. Jeg syntes den ble veldig repeterende og derfor også etter hvert litt kjedelig.

Ja, det er noen som kommenterer at boken kunne vært kortere.

Ser på forsiden av Bokelsk. at mange leser denne boka nå. Kunne vært spennende å høre om det er andre som er enige med oss! Helt uforståelig for meg at denne boka har høstet så mye ros, anerkjennelse og gode anmeldelser.

Denne har jeg på ønskelista mi, kommer nok til å avvente litt for å se om flere har samme oppfattelse.

Ikke noe å vente på, les i vei. Fantastisk bok! Det er faktisk mange svært kreative mennesker som også sliter med psykisk sykdom, og det er store skiftninger også i livet til Eli i boka. En perle, spør du meg. Lettlest, men ikke lett innhold!

Mange er nok ikke inne her på forumet så ofte, men jeg synes det er sunt å diskutere bøkene, spesielt de som er veldig "hypa."

For det er vel ikke noe i det utsagnet i media om at vi sluker bøkene rått?..

Hvis det er en bok jeg har lest, som allerede har fått mange og gode omtaler her inne som jeg kan si meg enig i, gir jeg heller en stjerne til de innleggene, istedet for å skrive enda et innlegg som repeterer det meste av det som allerede er sagt. Men i dette tilfellet hvor boka kun har fått positive tilbakemeldinger synes jeg det er på sin plass med et motinnlegg. Under lesingen av "En dåre fri" lurte jeg jo litt på om det var meg det var noe "galt" med som ikke likte den, i og med at jeg aldri hadde hørt noe negativt om den. Ble derfor overrasket og litt "glad" da for at du heller ikke var med i fanklubben til denne boka! Nei vi bør ikke sluke bøkene rått, bedre å gjøre seg opp sin egen mening!

Mener du at vi som likte boka, ikke har noen egen mening, men bare har slukt den rått? Ganske drøy påstand!

Beklager hvis du har oppfattet det sånn at dere som likte boka bare har slukt den rått og ikke har noen egen mening. Tror det er viktig når en leser en bok, enten den har fått gode eller dårlige anmeldelser, å skyve det litt vekk fra tankene mens en leser og så bare gjøre seg opp sin egen mening. Eller starte med "blanke ark" som de sier. Det er lett å bli forutinntatt og revet med av alt som tidligere er sagt og ment om en bok, så å ikke sluke alt rått var mest en påminnelse til meg selv. Når en bok har fått så mange gode anmeldelser er det vel viktig å komme med motinnlegg hvis en ikke er enig. Det er vel det dette forumet er til for, eller?

Jeg synes nok den siste setningen din i det forrige innlegget ligger veeeldig nær å påstå noe slikt;) Det er bedre å diskutere bøkene enn de andre lesernes tilnærming til dem.

Men for egen del kan jeg i den forbindelse tilføye at jeg faktisk nærmet meg boken med ulyst, - og opplevde å bli veldig begeistret!

Det var jeg som dro inn begrepet "sluke rått" i et innlegg overfor, og da som en kritikk fra media i den mye omtalte debatten som har versert både her og i media. Jeg fulgte ikke veldig godt med i den, men fikk med meg at vi kvinner ble kritisert for å være naive og sluke bøker rått.

Jeg oppfattet det som om det var den kommentaren Bente svarte meg på.

Jeg tenkte de samme tankene som deg, og det er alltid godt å få støtte.

Lærdommen for meg er å ikke la meg forføre så lett.