Bokelskere.no

Kjenner meg igjen i alt det du skriver :) Jeg har også Aspergers. Kunne lese da jeg var to år, og skrev brev da jeg var 3. Skolen gav meg ingen faglige utfordringer for å si det slik.

Jeg blir også forbanna når jeg finner feil i bøker, og jo flere - jo mer frustrasjon. Kan bli så sint at jeg blir kvalm av slurvefeil, fordi jeg selv ikke får jobb fordi jeg har Aspergers (skeptiske arbeidsgivere tror det er en psykisk lidelse og ikke en nevrologisk forstyrrelse), og så ser jeg at de som sitter i de stillingenesom jeg ønsker meg slurver og tar så lett på det. Det føles urettferdig og meningsløst.

Det hjelper ikke meg at korrekturleserne klager over at de har så enorme mengder dokumeter å gå gjennom, og mener at noen feil burde kunne overses. Sykepleiere har også enorme mengder med pasienter de har ansvar for, men det betyr ikke at de lett kan unnskyldes for å slurve med riktig mengde medisiner... Kanskje en dårlig sammenligning for noen, men det er slik jeg ser det.

Jeg mister respekten for forlag som publiserer bøker av dårlig kvalitet, og en bok med mange skrivefeil er en slik bok. Heidi Lindes Nu, jävlar! ble en slik bok for meg.. Jeg retter ikke skrivefeil i bøker, men jeg har tenkt å begynne å telle dem etter å ha lest denne boken. Og en gang planlegger jeg å lage statistikk på antall skrivefeil i bøker jeg leser og presentere resultatet av "prosjektet" på en blogg. Jeg ønsker å skape debatt, om det arbeidet forlagene gjør holder mål, og om vi lesere bare må ta slurvefeil som en selvfølge. Vi betaler for bøkene, derfor må vi kunne stille visse krav. Det skulle vel bare mangle, mener nå jeg.

Nettaviser orker jeg ikke lese lenger. Bare hvis det er noe ekstraordinært. Blir helt dårlig av å se alle skrive- og faktafeilene. Noen ganger tar det helt av. Virker som journalistene ikke ser på skjermen når de skriver i det hele tatt, eller leser over før de poster...

Ja, det er heldigvis ikke så mye bly i blyanter lengre :D

Når den bloggen foreligger, burde du sende over lenke til den til alle forlagene du klarer å finne.. Forlagsforeningen.no kan sikkert hjelpe.

Du burde gjøre mest mulig ut av det..

Men... Er du forpliktet til å oppgi at du har Aspergers når du søker jobb?

Man må gjerne svare på hvorfor man har hull i CV´n når man har toppkarakter i alle fag, og da kan man velge å lyge eller svare ærlig og være seg selv.

Blir irritert når jeg hører at folk kan være så ignorante. Spør de deg om diagnosen eller blir de bare satt ut?

Temperaturen faller så fort intervjueren finner ut at jeg har denne diagnosen, selv om jeg har tilsynelatende god kjemi med vedkommende og han/hun ser ut til å være interessert i å ansette meg. Jeg har aldri fortalt det frivillig, men har måttet fortelle sannheten når jeg får spørsmål om hull i CV´n. Mange tror dessverre at Aspergers Syndrom er en psykisk lidelse og ikke en nevrologisk utviklingsforstyrrelse, og det tror jeg kan virke skremmende for noen.

Jeg føler for å råde deg til å fortelle om AS frivillig og fremheve de positive sidene ved å ha AS/ være en asperger. Vær dristig og fortell at du er klar over dine egne styrker! Så kan heller de mindre heldige sidene komme frem når du er ansatt.. he he

Når jeg ser folk stusser, forteller jeg dem at AS har mange likhetstrekk med autisme, men har ikke de samme vanskene med empati, jeg er heller overfølsom, de største vanskene mine ligger i å fortolke underliggende meninger og jeg hater når folk prater internhumor, for da føler jeg meg utestengt.. Det er det verste for meg. Og jeg blir sliten av fester og andre støyende sammenkomster, jeg hater lyden av noen som er høyrøstet, snakker fort på et fremmed språk, tuting, sirener og høy musikk et sted jeg ikke deltar. Liker ikke å høre at noen andre har det gøy når jeg selv syns det er slitsomt å være med.. Heldigvis bor jeg på et stille og fredelig hybelhus i uka.. ;-D

Jeg får bare fleske ut: min psykolog mistenker at jeg kan være aspergisk utfra ting jeg forteller. Samtidig tenker jeg at noen ting som frusterer meg hos folk er ting som mange her og der sikkert kan være enige i uansett, så hvordan kan man vite? Kanskje det er snakk om et "snev" av det.

Jeg tror for eksempel at hvem som helst hater andres internhumor. Eller hva? Ingen synes vel det er hyggelig når folk rundt dem ler av noe som er komplett uforståelig. Jeg husker en gang jeg satt på kjøkkenet med to jeg bodde med, og så sa jeg noe som for meg syntes ganske alminnelig, men de brast i en enorm gapskratt. Jeg skjønte ikke hva de lo av, men de lo av det jeg hadde sagt, og så kunne de liksom ikke forklare det heller. Sånt noe er ikke gøy. Men jeg fikk siden høre at det aldeles ikke var vondt ment, det var mer en vennlig latter, selv om det var ufrivillig at jeg hadde vært morsom for dem. Jeg veit fortsatt ikke hvorfor jeg var så morsom, da, men det er vel bedre enn at de blir sure...

Jeg tror det er helt normalt. Jeg irriterer meg fort. Over mye.

Jenter som prater med skingrende stemme på bussen. Folk som spiser illeluktende mat på bussen. Folk som har helt på seg halve parfymeflaska og går ut i offentligheten. Jeg blir irritert hvis jeg får sms når jeg leser bok. Folk som smatter får meg til å gå helt av skaftet.

Og internhumor som du sier...huff. Jeg blir spesielt irritert hvis jeg er sulten. Skrivefeil i bøker, få samme forklaring mer enn én gang når jeg ikke har bedt om det. Få samme spørsmål mer enn én gang. Jeg blir irritert over brostein i gatene og servitører eller butikkansatte som tygger tyggis på jobb. Og mye mye mer... Så ja, jeg tror det er normalt. Hehehe=)

Jeg blir faktisk ikke spesielt fort irritert. Jeg har mange venner som blir fortere irritert enn jeg gjør, og DET er irriterende. Jeg er veldig dypt konsentrert om det jeg driver med eller mine egne tanker, som regel, og legger ikke merke til menneskene rundt meg.

Jeg har bare mine spesifikke ting som irriterer meg, og skrivefeil generelt er en av dem. Da jeg var yngre retta jeg på alle som sa eller skrev noe feil (og var dermed ganske irriterende selv).

Skjønner utmerket hvor du vil hen, for meg er ikke det verste selve internhumoren, men jeg tar utestengelsen alle føler i en sånn situasjon veldig hardt og kan få tilbakemeldingen: Men hei, er det noe å reagere så voldsomt for?? Veien mellom tristhet og glede kan være temmelig kort, og det sies også at aspergere mangler endel nyanser i følelsesspekteret, selv om følelsene ganske riktig er til stede i motsetning til hos autister. Autister føler ikke etter det vanlige mønsteret. Det emosjonelle livet er gjerne det vanskeligste å håndtere. Ikke det at det mangler hos "normiser", men for meg stemmer det at jeg mangler følelser som misunnelse og sjalusi og kan finne på å reagere kraftig på folk som viser slike følelser.

Autismeforeningen.no har liggende en lenke på hjemmesiden hvor man kan få informasjon om hva bl.a. Aspergers har av typiske kjennetrekk, denne siden er ganske bra, så jeg foreslår du tar en titt og syns du det er mye som stemmer, kan du jo ta en gjennomgang sammen med psykologen? Psykologen kan også henvise deg til utredning hos en spesialist. Det er ikke nødvendig å oppfylle alle kriteriene for ha Aspergers, for denne diagnosen er antagelig den i autismespekteret som inneholder størst sprang mellom individene. Ikke to er like, og enkelte ting slår ut hos gutter/ menn og ikke hos jenter/ kvinner og omvendt. Det er fullt mulig å ha hatt Aspergers hele livet og lært å leve med det uten å vite om det... Slik opplever jeg det. Det står til og med i diagnosen min at jeg "har utviklet gode teknikker for å håndtere situasjoner". Aspergere har gjerne gode evner til å lære ting, og det er vel litt av årsaken til at vi blir oppdaget sent.. Vi gjør oppdagelsen selv også i mange tilfeller..

Fortell gjerne hvordan det går;-D Håper du finner ut noe som er nyttig for deg <3

Vi får se hva som skjer, min erfaring er at det foreløpig har vært litt vanskelig å forklare seg... "Men det går jo så godt med studiene?" Ja, klart det gjør, det er jo min sterke side med sånne ting, men jeg kan jo synes at andre ting i livet er vanskelig! Det er som om det skal være slik at studiene er det første som lider dersom man har noen problemer, og det er det sikkert for mange, mens jeg kanskje ender opp med å slite med noe helt annet... På den annen side er kanskje psykologer der for å motsi deg? Jeg sier ofte at jeg synes jeg selv er så forskjellig fra de fleste andre, men det han synes er spesielt med meg er gjerne sånt som jeg ikke har tenkt over selv engang.

Jaja. Jeg er blitt henvist videre fra psykologen og så får vi nå se. Men den som skal utrede meg for diverse psykiske problemer er ikke en som har denne kompetansen (for asperger), mistenker jeg. Jeg får vente og høre hva de sier om alt sammen der, har ikke møtt denne personen jeg skal snakke med ennå.

Men takk skal du ha, det ordner seg nok!

Mange aspergere er flinke studenter, er evnerike og lever som "normiser" (les: de som ikke har noen diagnose, såkalt normale folk), og akkurat dette er litt av problemet. Psykologer ser ofte ikke skogen for bare trær.

Jeg har ikke så gode erfaringer med psykologer, og de beste psykologene jeg noengang har møtt, er folk som slett ikke er utdannet innen det... Et av de klokeste menneskene som har gitt meg denslags hjelp, har vært uteligger og alkis i London i over 20 år... Han kunne å sette ting i perspektiv, han..

Jada, det ordner seg helt sikkert, les deg opp litt på forhånd hvis du skal møte en person som ikke er spesialist. Du vet hva som sies: Det ordner seg for snille piker, og slemme piker ordner for seg selv... ;-D

Så håpløst. Jeg ville trodd at systematiske arbeidstagere med gode rettskrivningsferdigheter var ettertraktet. Gud skal vite at jobben min hadde trengt flere med de evnene.

Det er jo helt utrolig. Synes det er synd at mange har så lite kunnskap og i tillegg ikke tør å spørre. Det er jo tydelig at de har ett godt inntrykk av deg før de får vite det.

Ja sant!? De vet ikke hva de går glipp av hehe :D

Ja, den er jo kinkig. Skjønner godt at du er frustert.

Kan jeg bruke sjansen til å si at jeg også har fått den diagnosen, nå i sommer, faktisk - med et par forbehold, fordi det bygget på et diagnostisk intervju, noen nevropsykologisk utredning har jeg ikke vært gjennom ennå - og fordi jeg vet om sider ved meg selv som ikke høres helt autismetypiske ut. Men. Har bare gått med lysten til å nevne det en gang, siden jeg la merke til antallet Aspergerbøker i samlingen din (altså, Marias).

Nå finner ikke jeg så mange skrivefeil, i hvert fall ikke i bøker. Men jeg kjenner meg godt igjen i å ikke like feil sånn mer generelt... når noen argumenterer feil, har feil omgang med fakta, eller for den saks skyld når noe står på feil plass hjemme, da blir det nesten som å støte på en fysisk hindring for meg. (Faktafeil, ja, jeg klarer jo knapt å komme med en påstand uten å komme med forbeholdene også, som i avsnittet over.) - så jeg skjønner den særlige frustrasjonen over skrivefeil.

Og selvfølgelig, en profesjonell publikasjon bør ha ganske få av dem. Jeg tror ikke det går å luke ut alle, vi er rett og slett for flinke til å lese - men det bør være ganske få.

;-D Egentlig blir dette et svar både til deg og Maria, Martin..

Så bra vi finner hverandre her.. Jeg fikk min diagnose etter utredning i februar, så det er ganske nytt for meg også.

Aspergers kan inneholde trekk som er typiske for autisme, men ikke nødvendigvis, jeg tror nok Maria har bedre kunnskaper enn meg, men etter det jeg skjønner slår Aspergers ganske forskjellig ut på kvinner og menn - eller burde jeg si gutter og jenter, for det er stort sett medfødt.. Bare det at Aspergers ikke ble definert som en publisert studie før i 1994-95, da var jeg i gang med videregående og droppet ut..

I likhet med Maria var jeg nok skoleflink, men jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle være det, så jeg ble klovnen, opprøreren og hele tiden motsatte jeg meg å bli satt i bås eller å bli normalisert av andre..

Jeg har senere blitt yrkessjåfør (vogntog) og har full jobb. Visstnok er det et vanlig yrke for mannlige Aspergere.. Maria, fatt mot. En dag dukker den rette arbeidsgiveren opp. Jeg dekket hullene mine med reising, før jeg visste om Aspergers, reising er noe som har falt i god jord i den bransjen jeg er i nå. Jeg er på en måte kjent overalt, for jeg har en ekstremhukommelse når det gjelder vei og trafikk. Men så hadde jeg også hatt samme sjefen i 3 1/2 år da jeg fikk diagnosen og fortalte om den. Jeg har faktisk vunnet respekt hos sjefen de siste månedene! Det hadde jeg aldri trodd.. Jeg naglet han for en feil omtrent på samme tiden som diagnosen kom, og det ser ut til at det sammenfallet var utløsende.

Velkommen i klubben Martin :) Tror det er veldig mange av oss her inne :O) Et kjennetegn på mange Aspergere er at de liker å "sette ting i system" og Bokelskere gir en mulighet til å holde orden på og systematisere boksamlingen og leseopplevelsene våre :O) For meg har det økt motivasjonen til å lese, fordi det hjelper meg å holde styr på en liten del av det tankemessige kaoset som bor i meg :) Jeg fikk diagnose via nevropsykologiske undersøkelser i voksen alder etter å ha vært feildiagnostisert. Diagnosen ble inngangsporten til å forstå meg selv, hvorfor jeg alltid hadde vært så annerledes og slitt med ting som virket helt ukomplisert for andre mennesker. Og først da følte jeg at jeg så hvem jeg var, hva som var meg bak alt det rare. Det er også enkelte ting ved meg som ikke er helt autisme-typiske, som at jeg er ganske ekstrovert, men det er lett å glemme at Aspergers ikke er noe en er, men noe en har. En har også sin egen personlighet i tillegg til de nevropsykologiske forstyrrelsene ;-) Så en gruppe med 10 Aspergere er 10 helt forskjellige personer, men som gjerne sliter litt med de samme tingene :)

Kjenner meg igjen i det du sier ang. det å ikke like feil generelt. Tror at Aspergere i tillegg til å være detaljfikserte er veldig opptatt av orden og av rettferdighet. Ihvertfall de Aspergere jeg kjenner er veldig "rett skal være rett"-personer :D Og når ting ikke fungerer i omgivelsene mine, eks. når jeg støter på folk som generaliserer og stigmatiserer eller kverulerer i diskusjoner som ikke er basert på fakta, da må jeg trekke meg unna og stramme mutterne mine. . .Hehe

Koselig at du delte :O)