Bokelskere.no

Ja, vi er ferdige med bok III, "tercera parte". Vi er framleis i Sierra Morena, fjellkjeda nord i Andalucía (“reiseruta” til DQ, "la ruta de Don Quijote", er eit kjent omgrep i Spania). Før eg skriv om dagens bolk, vil eg berre skyte inn at brevet frå “el audacísimo caballero” (den aller dristigaste riddaren) Don Quijote til Dulcinea i førre leseøkt er ein parodi på eit tilsvarande brev i den romanen som vi no har fått fleire referansar til, Amadis de Gaula, nærmare bestemt bind II, seier redaktøren av utgåva mi, Luis Andrés Murillo. Resten av innlegget mitt, bortsett frå eit par opplysningar, har eg henta frå “min eigen hjerne”, som enkelte elevar skriv når dei skal føre opp kjelder (ja, eg arbeider som lærar, men eg er det ikkje). Namnet Dulcinea har vi kanskje heller ikkje kommentert: adjektivet dulce på spansk tyder “søt” og “yndig” – “sukkertøy” heiter forresten dulces (og det å vere på galeien, guiritana, har så absolutt med galei å gjere; eg meiner å ha lese at denne spesielle bruken av namnet på skipet fyrst vart brukt av Molière, men eg veite ikkje kvar).

For meg er det heilt greitt at denne forteljinga appellerer til lesarane på ulike måtar; interessante for meg denne gongen er kva innblikk kapitla gir i det spanske samfunnet ved inngangen til ei ny tid. No ja, døra stod berre så vidt på gløtt ganske lenge – det var føydale produksjonsforhold som Franco og størstedelen av kyrkja ville forsvare så seint som i 1936. Men dette er – nesten – bokstavleg talt ei anna historie.

Don Quijote er ein hidalgo, ein lågadelsmann, nedst i hierarkiet i eit lagdelt samfunn. Her er keisaren på toppen, men det kan vere så som så med den intellektuelle ballasten hans; å vere keisar passar best for den som er “más valiente que estudiante” – det rimar på spansk dette, å vere meir tapper enn lærd”. Så får utsegna større slagkraft. I grunnen er rollene fastlagde; soknepresten prøver å kle seg ut “en habito de doncella andante”, som ei reisande dame. Han låner både kjole og slør (“una saya y unas tocas”), skulle ha likt å sjå han, men han finn til slutt ut at dette vil bli å gå ut av den fastsette rolla. Forteljaren viser til “tiempo del rey Bamba” (denne Wamba, som vi helst seier, var ein gotisk konge i Spania som har fått namnet sitt med i eit fast uttrykk) – “frå Arilds tid”, ville vel vi – feilaktig (for vi snakkar ikkje om nokon Arild, men vi har mistolka eit norrønt uttrykk - ár alda) - ha sagt.

Nok om det, i denne omgangen. Poenget er den faste strukturen som så vidt har begynt å rakne (Mønsteret rakner er vel den norske tittelen på Chinua Achebes roman Things Fall Apart, som eg skulle ha likt å lese). For meg blir den viktigaste funksjonen til Dorotea at ho listar opp føydalsamfunnet for oss: På toppen i lokalsamfunnet er ein duque, ein hertug, av det som i Spania blir kalla grandes; etter det ordboka mi seier om uttrykket grande de España, er “persona que tiene el grado máximo de la nobleza española”, altså ein person som har den øvste graden i den spanske adelen. Foreldra hennes es vasallos under denne hertugen, “humildes en linaje”, - “labradores, gente llana”, av fattig bondeætt, altså. Gammaltruande – eit uttrykk som eg tidlegare berre kjente frå russiskortodoks kyrkjehistorie, er dei òg, cristianos viejos ranciosos, som i Spania, seier kjelda mi, heldt blodet “reint” (huff!) hos bondeklassa, som altså, på same måten som adelen, ikkje hadde blanda seg med jødar og arabarar. Blant hidalgoane, derimot, kunne det vere mange etterkommarar av cristianos nuevos, “nykristne”, som var jødiske konvertittar. Til orientering: Då det katolske kongeparet Fernando og Isabela i 1492 hadde vunne over den siste arabiske kongen på den iberiske halvøya, var det – bokstavleg talt – over eller ut for jødar og arabarar. Åndsfridom og toleranse var altså ikkje noko kjenneteikn på tilstanden i landet som Don Quijote og Sancho Panza reiste rundt i (det Franco fyrst og fremst gjekk til kamp mot, var jordreformene til dei folkevalde regjeringane i fyrste halvdelen av 1930-åra).

Dette – eksemplifisert gjennom historia til Dorotea – er det samfunnet som kong Lear hos Shakespeare ikkje vil føre vidare. Don Quijote, ja – han er der enno; han lurer på kva for ein av dei to riddarromanheltane Amadís og Roldáhan vil etterlikne. På ny er prosjektet klart: Han vil “resucitar y volver al mundo la ya perdida y casi muerta orden de la andante caballería”, få liv i og rette opp att ordenen til den vandrande riddarskapen, ein orden som alt var tapt og nesten daud. Ja, som alt – ya på spansk – var tapt. Spansk litteratur er – eg har kanskje sagt det før – full av reaksjonar på at noko er i ferd med å gå tapt – det er ei Welt von gestern (Stefan Zweig) dei lengtar til, slik vi ser denne verda gå til grunne i William Shakespeares King Lear, Llorenç Villalongas Bearn, Giuseppe Tomasi di Lampedusas Il Gattopardo og Anton Tsjekhovs Вишнёвый сад (“Kirsebærhagen”) – for berre å nemne somme relevante titlar: Ein mellomalder her, er imperium der, ein barndom og ei livsform.

Her blir det visst digresjonar. Men på den måten er eg faktisk i godt selskap, for soknepresten høyrer ei ny historie, som fører oss tilbake til forteljinga om Cardenio, Don Fernando og Lucinda, som vi får høyre resten av. Denne forteljinga har ein base real, seier Murillo: Namnet Cardenio skal vere ei omskriving av Cárdenas de Córdoba, og don Fernando er don Pedro Girón, andre sonen til hertugen av Osuna (i romanen står det ordrett: “el hijo menor del duque”) og fødd i 1557, og Dorotea er doña María de Torres, som vart forført av don Pedro. Hertugen av Osuna kan derfor vere modell for han som står øvst på den føydale pyramiden der Dorotea stammar frå.

Eg synest at eg høyrer eit lite ekko av King Lear når Dorotea til Don Fernando seier “Tu vasallo soy, pero no tu esclava”: “Eg er di undergjevne, ja, men ikkje slaven din.” “I love your Majesty according to my bond, no more, nor less,” seier Cordelia til far sin, kong Lear. Situasjonen er ikkje akkurat den same, men begge replikkane vitnar om eit gryande opprør – det skulle komme til å ta lang tid, og det er ikkje avslutta enno! – mot det faste mønsteret og dei mellommenneskelege forholda under føydalismen. Ei anna jente hos Shakespeare, Julia, er vel den som sterkast går mot tradisjonar og faste mønster. Ho bryt med familien – mens Lucinda godtek kjærleikslaust ekteskap “por no salir de la obediencia de sus padres”, for ikkje å vere ulydig mot foreldra sine. Ein del av bokelskarane er langt inne i Gengangere i Ibsen-lesinga si; tenk på den pliktmoralen som pastor Manders står for (vi har ingen rett til lykke, seier han til fru Alving, som går inn i tragedien fordi ho ikkje følgde hjarta sitt – “vi skal gjøre vår plikt,” held han fram.

Vi tek ein ny digresjon: For også Spania har sin Romeo og si Julie, i La Celestina, og som eg så vidt har omtala her; det er frå den interessante overgangsperioden mellom mellomalderen og renessansen. Dei to elskande, Calisto og Melibea, som dei heiter, har til og med fått ein eigen park i Salamanca!

Når det gjeld forteljarteknikk og synsvinkel, er det interessant å merke seg at Cervantes fortel historia si på den same måten som vi kjenner frå våre eigne Mauritz Hansen og Camilla Collett: “Og nu, kjære Læser” heitte det enno til langt ut på 1800-talet, der det var ideologisk fellesskap mellom forfattar og lesar. “Y será bien dejalle envulto entre sus suspiros y versos por contar lo que avino a Sancho Panza en su mandería,” heiter det her - vi skal forlate DQ for å fortelje kva som skjedde med SP.

Eg var forresten spent på korleis Grønvold og Kjær ville klare å omsetje diktet i kap. XXVI, særleg med tanke på kva dei ville la rime på Dulcinea. Her har originalen vanlege, spanske ord som sea, ralea og correa - og omsetjarane slår til med gode rim som “ei heller kje’ a’”, “end at le a’” og “som det riktig sve’a”. Men stilbrot blir det; berre så det er sagt …

Språkleg sett har Cervantes kasta perler også her. Don Quijote, som ikkje er rådvill, laga seg ein rosekrans av skjorteflaket sitt: “rasgó una gran tira de las faldas de la camisa”. Han var “medio abajo desnudo y de medio arribo vestido”, naken frå midja og ned, og påkledd frå midja og opp. Utsegna “Pero, ¿quién hay en el mundo que se pueda alabar que ha penetrado y sabido el confuso pensamiento y condición mudable de una mujer” (“Men finst det nokon i verda som kan rose seg av å ha trengt igjennom og skjønt den forvirra og omskiftelege hugen til ei kvinne?”) skal eg ikkje kommentere på anna vis enn å minne om gjenklangen hos Verdi (“La donna è mobile”). Og Cardenio bryt ut: “¡Oh, memoria, enemiga mortal de mi descanso!” – minnet er dødsfienden til hjartefreden … Slik er det når ein tenkjer på den som ein elskar, støtt og stadig!

Eg såg at tittelen Things Fall Apart er ein allusjon til W.B. Yeats' dikt "The Second Coming" (1920): ”Things fall apart; the centre cannot hold; / Mere anarchy is loosed upon the world”. Dette uttrykket bruker forresten T.S. Eliot i "The Waste Land". Eg synest at det passar så godt på måten don Quijote opplever verda på.

Fantastisk innlegg :) Man blir rett og slett stum - både av beundring, og fordi det ikke er så lett å tilføye noe. Vil bare påpeke at det ser ut som Worren ikke har vært like finurlig med sine rim - "akk og ve; ja", "noe å le av", og "det virkelig sved av". Jeg tenkte ikke en gang over at dette rimte på Dulcinea før du påpeker det her... Samtidig liker jeg "akk og ve; ja", det har litt av den stilen tidsepoken krever på et vis...

Jeg slutter meg til bifallende tilrop nedenfor: bra og dyptpløyende gjennomgang, til glede for oss alle! Selv har jeg i tillegg til selve DQ-bolken vært på noen sidespor denne uken (Tenk dét, Hedda!), blant annet har jeg kjøpt (ære være billige brukthandler!) og lest i Chaucer - Sources and Backgrounds av Robert P. Miller. Den boken dreier seg riktignok om Geoffrey Chaucers The Canterbury Tales, men siden Canterbury-fortellingene (klikk for å gå til norsk wikipedia) er fra 1300-tallet, har min nyervervede Chaucer-kommentar fyldig stoff om hva riddervesenet og ridderromansene egentlig dreide seg om:

Vi - eller rettere sagt majoriteten av skriveføre i middelalderen - snakker om en tredelt verden, representert av den geistlige, ridderen og bonden. Chaucers venn John Gower skriver:

"We recognize that there are three estates. In his own way, everyone in the world lives under them and serves them (---). (T)here are the cleric, the knight, and the peasant (Clerus, Miles, Cultor - Gower skrev vel på latin, da, om jeg forstår dette rett), the three carrying on three different affairs. The one teaches, the other fights, and the third tills to fields".

Og (fortsetter boken min) presteskapet og ridderskapet utgjorde til sammen datidens "Establishment". Presteskapet hadde ansvaret for alt som angikk åndelige anliggender (og husk at dette også innebar rettslige prosesser etter kanonisk rett - hekseprosessene er jo den ytterste konsekvens av dette "kompetanseområdet"), mens "ridderskapet" (les: aristokratiet, herunder riddere) utgjorde myndigheten i verdslige anliggender.

Boken min (Robert P. Millers, altså) beskriver også i detalj hvordan blant annet opptagelse som ridder skulle foregå - dermed skjønte jeg bedre den scenen i vertshuset der DQ får verthusholderen til å slå seg til ridder. Men kanskje jeg ikke skal trette dere med å gjengi detaljene om dette? (Jeg har pløyd meg gjennom over femti sider med bl.a. utdrag av datidens "riddermanualer", skjønner dere - kan absolutt anbefales, men kanskje best som bevis for min nerde-natur?) Men jeg kan i alle fall sitere Miller (s. 156): "The knight is required to be poor in the sense that he properly evaluate the uses of material wealth."

Miller understreker også at

"The Estate of Temporal Rulers (les: aristokratiet, herunder ridderne) had, in theory, absolute authority in the administration of secular justice, for which it was established. This authority was ordained by God, and delegated down through the ranks of the feudal hierarchy, from Emperor to the poorest knight." (Miller, s. 161.)

Dette klargjorde i alle fall for meg dét flere av samleserne har lurt på (i tidligere tråder): hvordan har det seg at DQ ikke viser noen moralske skrupler når han slår ned - endog slår ihjel - folk han ryker i tottene på? I Miller synes jeg at jeg fant forklaringen: DQ er slett ikke blottet for moralske skrupler - tvertimot anser han at han som ridder utøver den myndighet han er gitt av Gud, han opptrer som representant for de verdslige myndigheter, og det er derfor han ikke frykter myndighetene når han herjer som verst: han ER myndighetene!

Når du nevner "forteljarteknikk og synsvinkel", KjellG, så var, har jeg lest (uten å huske hvor akkurat nå), det fortellergrepet du påpeker ("Og nå, kjære leser") ikke minst vanlig i middelalder-litteraturen.

Endelig: I DQ, ikke minst i siste bolk, har vi støtt på en rekke referanser til helten Roland/Rolando/Orlando (Furioso)/Hruotland/Roldahan - på norsk sier vi vel helst Roland) - og av de mange middelalderverk/-ballader om ham, kjenner vi kanskje best (i alle fall av omtale!) Rolandskvadet. Roland skal ha møtt sin banemann ved slaget i Roncevaux - på spansk Roncevalles, i norrøn gjengivelse Ronsarvollen - i 778. Min kjennskap til Roland-skikkelsen er litt vaklende, så jeg overlater til dere som vil, å følge blålenkene til norsk wikipedia. (Og de største nerdene anbefales absolutt å parallell-lese litt i tilsvarende wikipedia-artikler på andre språk, for enda bedre innsikt. Lenker finner dere i wp-artiklenes venstre-meny, litt nede på siden.)

Flott, Annelingua! Du, KjellG og alle andre bidragsytere til trådene om DQ har fått meg lysten på en gjenlesning. Om 2 uker står jeg mer fritt til å disponere tiden min som jeg vil, tror jeg kommer til å følge dere da!

Jeg ble selv inspirert til å lese Rolandsangen/Rolandskvadet etter å ha lest DQ. Her er min omtale av verket og her finner du/dere versjonen jeg leste. Håper dette kan hjelpe ;)

Og AnjaE ønskes velkommen tilbake til den virkelige verden :D

Så hyggelig - til forskjell fra de fleste av oss, så vet jo du faktisk hva du går til! Jeg må innrømme at jeg trodde det var mer om DQ/SP i boken, i den forstand at alle de innskutte historiene var en overraskelse. Men jeg liker å bli overrasket... Og som trådstarter Hedvig likte jeg f.eks. både gjensynet med presten og barbereren, og slutten av Cardenios fortelling, veldig godt i denne bolken - faktisk gjorde disse to hendelsene denne bolken til en av de beste bolkene for meg, så langt!

Rolandskvadet har jeg faktisk hatt liggende siden i vinter, jeg har bare ikke lest det ennå.... Men ære være Thorleif Dahls kulturbibliotek, nok en gang (takket være Thorleifs har jeg fått med meg slike spanske klassikere som "Min Cid" (som jeg bør lese om igjen) og "Lazarillo de Tormes" (ditto)), og med dette litt referanser som jeg kan trekke på i lesningen av DQ - nå håper jeg bare at de kan gi oss "Amadis de Gaula" på norsk, for den er jeg blitt nysgjerrig på...

Omtalen din av Rolandskvadet er (som vanlig) knallbra - den boken må nok også frem fra haugen snart, ja!

Ja, sjølvsagt burde vi ha sett på Amadís de Gaula og ikkje berre nøye oss med å lese om dette verket. Vi kan sjølvsagt finne stoff på nettet (som på Wikipedia, og (her er ein artikkel på spansk), men det blir jo ikkje det same som lese sjølv.

Jeg har faktisk gjort noen spede forsøk på å lete opp Amadis av Gaul - spurt i et antikvariat for en måned siden, googlet litt for noen uker siden - fant en litt håpløs youtube-video fra Bibliotheca Nacional de España om en svær Amadis-utstilling de hadde i 2008 - utstillingen var nok flott, men de har filmet seg gjennom utstillingen og lagt den ut (og den filmen er lang!) bare med (forsåvidt fin) musikk til - de kunne gjort det så meget mer lærerikt enn det de fikk til!

Men i dag fikk googlingen bedre resultater: se her, en omfangsrik Amadis of Gaul-blogg med omfattende info om verket, og gjennomgang av hele boken på engelsk. Lenken her går til kapitteloversikten i Amadis de Gaula - klikk på headingen for å komme til nyeste innlegg på bloggen. Bare disse kapittel-overskriftene gir jo både en idé om innholdet, og et sammenligningsgrunnlag for oss som leser og diskuterer DQ nå.

Og her fant jeg en annen versjon: nettutgave på engelsk av Amadis de Gaula - også verdt å titte på, noe jeg ikke har rukket å gjøre ennå...

Men i alle fall: plutselig har vi Amadis nærmere rekkevidde, det lønner seg visst å ikke gi seg! :-P

Takk! Pinseferien burde vere på tre veker - minst!

Snart er det en ny ferie :)

:-D Du sier noe - p.t. sitter jeg med pc'en på fanget, håndarbeid mellom hendene, prøvelytter lydbøker på pc'en (ref. ordflyt.no-tipset fra annen tråd), og har stabler av bøker på alle kanter. Leser egentlig primært Sofi Oksanen-roman og Charles Lamb-essays akkurat nå, ved siden av DQ ble litt overveldet av å finne Amadis-teksten på nett, faktisk, hadde på en måte avfunnet meg med at den ikke var innen rekkevidde...

Takk for komplimentet! Bare hyggelig å kunne hjelpe ;) BTW: er du klar over at Cardenio er tittelen på et sagnomsust skuespill av Shakespeare, et tapt skuespill... Cervantes hadde nok god kjennskap til sin samtidige mester S, så belest som han var!

Alle de historiske og litterære referansene som er å finne i DQ var i alle fall for meg svært interessante. Til slutt ble det nesten sånn (for meg) at referansene ble mer interessante enn selve historien..

Nei, Shakespeare-kunnskapene mine er helt overfladiske, suverent at du er tilbake og kan komme med slike opplysninger! Skulle jammen likt å vite hva Shakespeares Cardenio dreide seg om... gikk den etter samme melodi som Fillefransens berettelse i DQ, vet du det?

Jeg er forresten også kommet til at alt "rundt" DQ er vel så fengslende som dumskapene til DQ og hans væpner... ;-P

Ingen vet egentlig hva dette stykket omhandlet, men jeg har i alle fall funnet denne referansen på nett. Her sies det at Shakespeare baserte seg på Cervantes' DQ, men jeg mener å ha lest at andre teorier baserer seg på at Cervantes fant temaet hos Shakespeare..

Uansett: de var samtidige og til tross for at de etter datidens målestokk bodde langt fra hverandre, er det ikke tvil om at den ene eller den andre av de to store lot seg influere av den andre. Selv om Cervantes var langt eldre enn Shakespeare døde de samme år...

Interessant. Nok en gang. Jeg husker vagt at dere i Shakespeare-prosjektet diskuterte noe om de tapte WS-stykkene, mener jeg. Og når man vet hvor fort DQ ble oversatt til andre europeiske språk, deriblant engelsk (det tok bare et par år før de første oversettelsene forelå) - ja, så må man jo tro at tilsvarende suksesser ble bragt til Spania like fort, og at Cervantes kjente sin Shakespeare blir desto mer sannsynlig...

Fantastisk innlegg. Det er gøy å lese sammen med deg for jeg får så utrolig mye mer ut av historien :)

"No más; cesen mis alabanzas, porque soy enemigo de todo género de adulación," seier mannen frå La Mancha til slutt i det fyrste kapitlet i neste bolk. Lovprising og smiger vil han ikkje ha noko av, han heller.

Fantastisk hva du får med deg:) Tusen takk for at du opplyser oss andre. Jeg må lese bidragene opptil flere ganger for å henge med. Så takk også for god hjernetrim. Og med denne rosen som utgangspunkt, har jeg lite å tilføye i denne runden.

Gracias. Eg prøver å trenge inn i eit vanskeleg kunstverk, og denne veka kjørte eg tog slik at eg rakk både å lese og notere mykje. Eg kan garantere at ikkje alle innlegga mine blir like grundige! Heldigvis har initiativet til annelingua ført til at eg lyt skjerpe meg når eg les. Eg ser at andre lesarar, som du, får med moment som eg ikkje hadde tenkt ver, og på denne måten blir felleslesinga viktig for meg - medlesarar utdjupar viktige sider ved eit verk det er lett å gå seg vill i.

Fantastisk innlegg over! La oss håpe du får mange og lange togturer i fremtiden.